Kontrastfylt på sykehus

Sorgen og gleden er aldri langt fra hverandre. Kanskje det beste eksempelet på dette finnes på et sykehus. I det ene rommet ligger en kvinne og skriker høylytt. Mannen står ved siden av, holder henne i hånden og tørker seg på pannen. Det ser dramatisk ut, men alle vet at ut av denne smerten kommer det et lite under. Den nervøse ektemannen presser sammen med kona og puster ut når rien er over. Snart kommer en liten jente til verden og får se sin mor og far for første gang. Kikker rundt seg og lurer på hvilket merkelig sted hun nå har kommet til. For første gang kan hun strekke ut armene og beina. Det er så mye nytt og spennende som skjer at hun slutter snart å skrike og velger heller å studere foreldrene sine. Snart ligger hun inntullet i armene til faren og gjør grimaser. Han smiler skjevt og trykker henne inntil seg.

På naborommet har et ungt par nettopp fått beskjed om at fødselen snart er i gang. De venter tvillinger, to gutter. For flere uker siden fortalte de den gledelige nyheten til venner og familie. Nå er altså tiden inne for at guttene skal komme til verden, men det skjer så altfor tidlig. Foreldrene mottar beskjeden med vantro og fortvilelse. Den unge moren kjenner godt at barna sparker i magen og kan ikke forstå at de snart skal forlate den trygge tilværelsen. Utenfor livmoren har de ingen sjanse til å overleve. Bestemora gråter og spør om det finnes en medisinsk oppslagsbok i nærheten. Alle de pårørende prøver desperat å finne en behandling som kan redde tvillingene, men det er et håpløst prosjekt. Aldri har noen klart å redde barn som blir født i uke 22. Den vordende moren blir kjørt til en annen avdeling og har ikke noe annet valg enn å vente på at fødselen skal starte.

Samtidig høres barneskrik fra et av de andre rommene og en ny jøde eller araber har nettopp kommet til verden. Stolte fedre står i døråpningen og trykker på mobiltelefonen for å spre gode nyheter til kjente og kjære.

Sorgen og gleden er jammen ikke langt fra hverandre på et sykehus, ikke mer enn en meter. I fysisk avstand, vel å merke.