Å vente på et av livets største under

Hvordan går det med deg, lille venn? Lurer du på hva som skjer utenfor deg? Tenker du noe som helst? Du lever jo bare i din egen lille boble og aner ingenting om den verden du snart skal bli en del av. Det virkelige livet. Det harde livet. Det gode. Du vet ikke hvordan det er å ligge i et godt og mykt teppe, å drikke lunken melk, kjenne kulden i ansiktet, bade og skvulpe, kunne se farger og mennesker, høre lyd på en ny måte, kunne bevege deg fritt med armer og bein. Nå er du litt innestengt og svømmer i vann. 

Jeg skulle ønske at du kunne få oppleve det som mamma og pappa er med på, at folk rundt kunne få se deg og holde deg. Du er jo så helt levende, et fullstendig menneske med øyne, nese, munn og bittesmå fingrer. Men så er du så gjemt. Mamma har mange ganger ønsket at magen var en gjennomsiktig glassboble som ikke kunne sprekke. Da kunne vi sett deg vokse fra dag til dag, fra uke til uke. Det er et under så stort at vi kan ikke annet enn å takke og ære Gud. Noen ser på babyene sine og er stolte av hva de selv har skapt. Men det kunne ikke vært lengre fra sannheten. Det er jo Gud som har formet deg i mamma sin mage, han ville at du skulle bli født, han har en plan for ditt liv og en mening med at du er den du er. Når vil du komme ut til oss?

Mamma elsker å kjenne de små føttene trykke mot huden. Jeg blir aldri lei av at du sparker og turner rundt inni der, men av og til kan det være litt vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Pappa synes også det er gøy å se når du beveger deg. Han ler når han kjenner foten din og han liker å kjenne på magen når du hikker. Pappa lurer på om han vil klare å legge deg ned i babykurven som står klar her i stuen. Det blir nok ikke så lett, for han har helt sikkert lyst til å kose med deg hele tiden! 

I dag har mamma lagt de nydelige, små sparkebuksene dine på plass i kommoden og strikket ferdig en rosa jakke med perleknapper på. Jeg sa det til deg også, men tror ikke at du forstod det. Snart er du her i armene våre! Vi lengter sånn etter deg… Jeg tror du vil like denne verden her hos oss. Vi kommer til å gjøre alt for at du skal ha det så bra som mulig. Mamma og pappa er veldig glad i deg allerede. Kommer du?

Lever du uten å leve?

Det er en regnfull dag i Bergen sentrum. Ikke noe uvanlig, tenker du kanskje. Nei, det er en helt vanlig mandag i en helt vanlig by med helt vanlige hendelser. Eller er dette virkelig hele sannheten? Jeg vil be deg om å stoppe opp litt og bli med meg på en tankereise. Det kan nemlig være at du lever uten å leve.

”Dager som kom og dager som gikk. Ikke visste jeg at det var livet.” Dette ordtaket går ikke inn det ene øret hos meg og ut gjennom det andre, slik annen informasjon har lett for å gjøre. Det er noe med denne sannheten som berører meg, som får meg til å tenke. Jeg ser for meg en liten, eldre kvinne med grått, nesten hvitt, krøllete hår som sitter bøyd over kjøkkenbordet med foldede, skrukkete hender. Hun ser tilbake på tiden som har gått og må erkjenne med sorg i stemmen at hun ikke var tilstede i livet sitt. Mange år er forbi, og enda flere minutter har tikket av gårde. Jeg tørr nesten ikke å tenke på hvor mange øyeblikk det er snakk om. Hvorfor ble det slik? Hva kan vi gjøre for at det samme ikke skal skje med våre liv?

Inne på rom 455 ligger Kåre. Han er alvorlig syk og har ikke mange uker igjen å leve. Kona hans, Turid, er alltid i nærheten. Hun virker så trygg og glad, samtidig som hun sørger over at mannen snart må forlate henne. Jeg småprater litt med ekteparet mens jeg serverer dagens middag. Tankene mine flyr litt hit og dit, jeg er litt småstresset og ivrig etter å komme i gang med neste oppgave. ”Vi har aldri sett fram til pensjonisttilværelsen.” Hva? Tankene mine blir plutselig ikke så viktige lengre og jeg stopper opp for å lytte. Er det ikke pensjonisttiden de fleste drømmer om, en hel periode av livet uten fast jobb, en tid hvor en virkelig kan nyte livet, reise og se verden? ”Nei, det er ikke slik at vi ikke har gledet oss til den tiden, men vi har alltid levd her og nå. Vi har utnyttet mulighetene, vi har tatt vare på hverandre og gjort noe utav hverdagene.” Hverdagene, ja. Det er de det er flest av, ikke sant? En helt vanlig dag, den trenger ikke å være kjedelig eller uviktig. Vi må bare lære oss å trykke på stoppknappen. I tankene, vel og merke. Minuttene og timene går uansett, vi kan ikke stoppe tiden. Men vi kan velge å tenke riktig og fornuftig. Tenk etter: Går tiden, eller kommer tiden?  Bruker du spoleknappen ofte, på den måten at du ønsker å komme fortere frem til ferier eller andre ekstraordinære hendelser?

Husk at hverdagen er en dyrebar skatt. Du vil aldri få en dag senere som er helt lik dagen i dag. Du kommer aldri til å møte det samme mennesket igjen på samme måte som du gjør i dag. Du får aldri et øyeblikk som er lik et annet. Det er med andre ord øyeblikkene vi skal ta vare på, for det er jo de som former dagene. Dagene består av utallige øyeblikk. Jeg vil våge å si det så sterkt at dersom vi undervurderer betydningen av øyeblikket, så undervurderer vi livet.

Ja, dette er greit nok når livet er på den lyse siden og det er få bekymringer, vil du kanskje si. Da er det lett å nyte livet og leve i øyeblikket. Men hva med de dagene som er mørke og tunge? Skal man ta vare på dem også? Noen øyeblikk og dager kan være vanskelige, vi har mest lyst til å holde lenge og hardt på spoleknappen. Ikke gjør det. Ikke løp fra livet, lev i livet. At vi opplever vonde dager, det er en del av det å være menneske. Spørsmålet er ofte ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det. Å ta vare på øyeblikkene trenger ikke å handle om å nyte, men å være oppmerksom. En liten snøklokke presser seg opp av den harde, kalde jorda mens vinteren ennå ikke har sluppet taket. Noen solstriper treffer de tørre bladene som ligger ved siden av. Det blir snart vår! Det er ikke håpløst. Etter vinteren kommer alltid våren, uansett om snøstormene kan rase som mest og kulden biter i kinnene. Du kan få glede deg i håpet, her og nå, selv om omstendighetene ikke skulle tilsi at det var det mest riktige å gjøre. Da tar du vare på øyeblikket, selv på de vonde dagene.

Tenk etter hvordan du har det akkurat nå. Se rundt deg, ta inn alle inntrykk. Hva hører du? Hva lukter du? Hvilke tanker dukker opp hos deg? Er du stresset, eller rolig og avslappet? Noen ganger må vi bevisst velge å stoppe opp for ikke å bare flyte som død fisk med strømmen. Det kan også hende at vi da blir oppmerksom på tanker eller prioriteringer som ikke er riktige, og som igjen kan føre til at vi blir ledet inn på en bedre vei.

Vi har fått livet i gave, la oss være takknemlige og ta godt vare på denne dyrebare skatten. Kåre og Turid fikk aldri pensjonisttilværelsen sammen. En sommerdag sovnet Kåre stille inn. Dagene som kom og dagene som gikk, det var det som var livet. 

Da nøden ble stor...

Dag etter dag høstet de av det gode som landet gav dem. Kornlagrene økte og med det økte også velstanden. Det var overflod av all slags mat, folket gledet seg og så ingen grunn til bekymring for årene som lå foran. Hvorfor frykte for noe som kanskje kunne komme til å skje? Hvorfor ikke bare leve her og nå, nyte livet og overfloden!? Har du tenkt slike tanker før? Ja, da er du ikke alene, og i mange tilfeller vil det være helt riktig. Men noen ganger kan det faktisk få katastrofale følger. Vi er i Egypt på den tiden da Josef rådet over folket. Han hadde fått vite av Gud at ulykken ville komme. Etter noen gode år hvor alle fikk mer enn nok å spise, skulle hungersnøden bli stor i landet og i områdene rundt. Han stolte på det Gud hadde sagt og handlet på Hans ord. Kornlagrene i byene ble fylt opp fra dag til dag, de samlet inn for å berge sitt liv.

Etter sju år gikk det så nedover med avlingen og nøden ble svært stor. Ingen overraskelse for Josef som nå kunne mette folket fra lagrene. Ryktene gikk som ild i tørt gress og snart kom det mennesker fra nære og fjerne steder. De hadde hørt at det var mat å få, og hva betyr det vel da om reiseveien er både lang og slitsom? Også brødrene til Josef kom for å kjøpe korn, de som av misunnelse flere år tidligere hadde solgt ham til Egypt. Jakob, deres far, elsket nemlig Josef høyere enn de andre sønnene sine. ”Josef har blitt drept av et villdyr”, var beskjeden sønnene gav sin far etter salget og Jakob ble da nedbøyd av sorg. Nå skulle de altså møtes igjen etter alle disse årene med uvisshet og kanskje en forferdelig vond skyldfølelse.

”Josefs brødre kom og bøyde seg til jorden for ham med ansiktet til jorden” (1. Mos. 42, 24). Han var som en ukjent mann for dem, men Josef kjente igjen sine brødre. Han vendte ansiktet bort fra dem og gråt. Forsoningen var begynt. Nøden hadde ført dem sammen. De kom, de bøyde seg og innrømte sin syndeskyld (1. Mos. 42, 21-22). Snart skulle det bli jubel og glede. Josef møtte dem med tilgivelse og overstrømmende godhet, helt motsatt av hva de hadde fortjent. Han gav sine brødre og deres familier den beste landsdelen og velsignet dem med mer enn de noen gang kunne trodd var mulig. Nøden var nødvendig. Den førte til frihet!

  

Spørsmål til ettertanke

Josef som forbilde på Jesus

1. David forteller at livssaften hans svant som i sommerens tørke (Sal. 32, 4). Les Sal. 32, 1-4. Hvorfor var han i nød? Les videre i salmen for å finne løsningen på problemet hans. Ser du parallellen til historien om Josef og brødrene?

2. Les Joh. 6, 33-35. Hva tror du menes med at Jesus er ”livets brød” og at den som kommer til Ham aldri skal tørste? Hva slags type mat er det Jesus taler om?

3. ”Fordi beitet deres var godt, ble de mette. Og da de ble mette, opphøyet de seg i sitt hjerte, så de glemte meg” (Hos. 12, 6). Les Luk. 5, 31-32. Kan det være at du eller andre opplever nød fordi Gud vil så gjerne at du skal komme til ham, for at du skal få eie freden som overgår all forstand og ha håp om evig liv?

4. Brødrene til Josef kom fram med bønn for seg selv og sin familie, med et ønske om å få mat nok til alle sine. Er det noen du tenker spesielt på, i din familie eller på arbeidsplassen, som lider og som du kan løfte fram for Herren i bønn?

Løfter til Guds barn

5. ”Han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. ... Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære” (Sal. 91, 14-15). Tenk etter: Hva er din nød? Føler du deg utsultet og tom, at livet bare går sin gang uten mening? Er du nedbøyd av synd, uro, smerter eller skuffelser? Hva ønsker Gud for deg gjennom dette verset og hvilke løfter har han gitt?

6. ”Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen” (Matt. 6, 33-34). Er bekymring din nød? Les Matt 6, 25-34 og Fil. 4. 6-7. Hva vil Gud at du skal gjøre og hva har han lovet deg?

7. En dag skal Gud tørke bort hver tåre fra våre øyne og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte (Åp. 21,4). All nød vil da være forbi. Tenk på hva du som kristen har fått gjennom troen på Jesus. Kom fram for ham i bønn, gi Ham all takk og ære. ”Mange er de under du har gjort, og mange er dine tanker for oss! Intet kan lignes med deg” (Sal. 40, 6). 

Mitt vitnespyrd

Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldige er summen av dem! Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke.

Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! Og du tok bort min syndeskyld. Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. 

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet meg med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i ham har han utvalgt meg før verdens grunnvoll ble lagt, for at jeg skulle være hellig og ulastelig for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt meg til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav meg i Den Elskede. I ham har jeg forløsningen, ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.

Om noen annen mener å kunne sette sin lit til det ytre, da kan jeg det enda mer. Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Jesus Kristus, min Herre, er så meget mer verd. For han skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen. 

For av nåde er jeg frelst, ved tro. 

Og dette er ikke av meg selv, det er en Guds gave.

Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak. Min talsmann er min venn, med gråt ser mitt øye mot Gud. For du Herre, velsigner den rettferdige. Som med et skjold dekker du ham med nåde.

Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lengre selv, men Kristus lever i meg. Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!

Jeg har mitt hjemland i himmelen. Derfra venter jeg også 

Herren Jesus Kristus som frelser.

 La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, du min klippe og min gjenløser!

Stolt kristen, med god grunn!

”Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade. Pris Herren sammen med meg, la oss ære hans navn!” (Sal. 34, 3-4). 

Det er en kald oktoberkveld og lysene fra scenen blender for den klare stjernehimmelen. Artisten er i ferd med å avslutte siste sang og publikum presser seg fremover for å komme nærmest mulig sitt store idol. Å få et blikk fra ham, bare et sekund øyekontakt ville vært nok å leve på i lang tid fremover. Etter konserten dannes det lange køer av tenåringsjenter som håper å få et av sine høyeste ønsker oppfylt. Enkelte er heldigere enn andre og går hjemover med heltens egen signatur og full minnekortbrikke på kameraet, lykkeligere og stoltere enn noen gang tidligere. De har fått være med på en opplevelse som fyller hjertet, og sprer villig denne gleden til både kjente og ukjente. De kan rett og slett ikke la være å fortelle det videre!

Vet du, jeg har også noe å fortelle, en historie uten avslutning. Den er en evighetsfortelling og handler om å møte Kongenes Konge. Eller enda bedre; jeg kjenner ham og han kjenner meg. Han er fra evighet og til evighet, fullkommen i kunnskap, skaperen av det synlige og det usynlige, og han fortsetter å opprettholde alt dette hver eneste dag. Hans kjærlighet til meg førte ham til korset og naglemerkene i hendene viser hva det kostet å ta min straff. I disse hendene er jeg tegnet, et sikkert bevis på at det var meg det handlet om. Det var ikke bare et tilfeldig møte jeg fikk ha med Kongen. Nei, han ble min Far, min frelser, min Herre og min Gud. Han har ikke skrevet autografen sin på en papirlapp, men han har skrevet navnet mitt i livets bok. Stolt, jeg? Så klart! Ikke av mine egne prestasjoner, men jeg er stolt av Ham. Jeg er kjent av Jesus og har mitt hjemland i himmelen, hvor jeg for alltid skal være sammen med Herren i evig glede.

Er du også på vei dit? Kjenner du deg igjen i dette? Har du møtt Jesus? Da kan du frimodig se opp til Gud og stråle av glede uten å rødme av skam. Du kan møte familie, venner, arbeidskolleger og andre med frimodighet. Fri og modig! En dag skal alle bøye seg for Herren, også dem som fornektet hans eksistens og kanskje latterliggjorde dem som trodde. Tenk litt på det neste gang du føler deg alene med tanker om den åndelige dimensjonen og i mindretall om å tjene Herren. Han sier ”Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden” (Jer. 9, 23-24). 

Pris Herren sammen med meg, la oss ære hans navn!

Forfølgelse og glede

Pastor Madu, fra forfølgelsen i Nigeria (Åpne dører):

Ja, vi er mennesker, men vi er ikke av verden, det lærer Jesus oss, og derfor hater verden oss. Bibelen sier at de vil forfølge oss, like til synagogen, og drepe oss for Jesu navns skyld. Spørsmål om hevn er ikke i tankene våre, denne kampen er ikke vår, den er Herrens. Kirken tilhører Ham, og vi er Hans folk, Han vil ta seg av oss. Vi tenker ikke på hevn. Vi føler oss beæret, på tross av forfølgelsen, at vi får ta del i Kristi lidelser. Vi føler på gleden i Herren, at Herren har hjulpet oss. Noen ganger, som menneske, så føler jeg meg mismodig, og jeg føler at jeg ønsker å forlate tjenesten fordi lidelsen er så hard, men intet kan skille oss fra Kristi kjærlighet, så jeg er klar til å dø for Kristus.

Hvis kristne i andre deler av verden kommer til å møte den samme forfølgelsen, vil de gi Gud ære for at Han tillater dem å gjennomgå de samme erfaringene. Jeg vil be om at når de møter forfølgelse, så må de stå faste.  Denne verden er bare midlertidig. Bibelen sier at vi ikke skal frykte ham som dreper kroppen, men for ham som dreper sjelen. Bibelen sier også: Hva gagner det oss hvis vi kan eie hele verden, men taper vår sjel. Apostelen Paulus sier at for ham er livet Kristus, og døden en vinning (Fil 1:21) Så la oss stå sterke, og leve for Kristus. Det er min bønn, be om at vi må stå fast.

Vi ser frem mot herligheten som skal komme, der det ikke skal være mer gråt, og Gud vil tørke bort tårene fra våre øyne, der vi vil ha fred og glede sammen med Herren. Det er mitt håp. Alt jeg opplever, ser jeg ikke på som et hinder, fordi ingen av disse tingene kan skille meg fra Guds kjærlighet. Dette verset styrker meg virkelig, og jeg vet at vi ikke står fast på grunn av vår kunnskap, men på grunn av Hans nåde.

Han vant hele kongeriket!

Jeg blir alltid glad når jeg ser Dagens Næringsliv ligge på bordet. Nå tror du sikkert at jeg har skiftet spor og beveget meg inn i de smartes (...) rekker. Neida, slapp av. Jeg er ikke i overkant interessert i den økonomiske virksomheten i landet vårt, heller tvert imot. Men jeg er interessert i Dagen og hva som skjer i livene til folk i dagens samfunn, og det er jo tross alt halve avisnavnet. Og så er det et stort pluss at de har ansatt fotografer som tar fantastiske bilder. Jeg blir rørt jeg, av enkelte bilder, fordi det er så fint lys. Rart, ikke sant? Men bilder sier ofte så mye mer enn ord, spesielt når jeg tror at jeg kan lese noen av tankene til personene som er avbildet. Etter denne innledningen, kommer jeg snart til poenget. I dag lå altså avisa på bordet, og jeg ble glad. Ikke mindre glad ble jeg da jeg så mannen på forsiden med store, flotte tatoveringer over hele armene og leste setningen; Da han var helt på bunn, vant han hele kongeriket. Det var ikke tilfeldig. Dette er riktignok sagt i sammenheng med å vinne folkets ære, men jeg tolket det også på en annen måte. 

Da han var helt på bunn...
"I det høye og hellige bor jeg, og hos dem som er sønderknust og nedbøyd i ånden..." Jes. 57, 15a

...vant han hele kongeriket.
"...for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende." Jes. 57, 15b

Det var ikke tilfeldig.
"Jeg ventet, ja, ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste." Sal. 40, 2-3. 

"Dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk... for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys." 1. Pet. 2, 9.

Du er ingen tilfeldighet! Du er skapt for en grunn, for å bli et Guds barn og leve med ham i evighet. En evighet som allerede nå er begynt. 

“If the only prayer you say throughout your life is Thank You, 

then that will be enough.” 
~ Elie Wiesel