En soldat fri - i bytte mot fremtidige selvmordsbombere?

Det er alltid mange sider av samme sak. Ikke minst gjelder dette for Israel i media. Jeg fikk et tips da jeg var der nede; Spør alltid etter de bakenforliggende årsakene til det som skjer. Hvorfor handler Israel slik de gjør? Hva sier erfaringene og historien? 

Shalit-saken sier mye om situasjonen i Israel. Ta deg tid til å lese teksten nedenfor som er hentet fra ulike nettsider.

Gilad Shalit ble kidnappet av en sammensatt gruppe terrorister fra Hamas den 25. juni 2006 mens han var i militært oppdrag nær grensen mot Gaza. Gruppen hadde gravd en tunnel under grensen og inn på israelsk område. Uheldigvis var korporal Shalit på stedet og ble kidnappet og ført til et ukjent skjulested. I dag er Gilad Shalit 25 år. De siste fem årene har han sittet i ensomt fangenskap. 

Hamas kidnappet Shalit for å bruke ham som et forhandlingskort mot Israel i et forsøk på å få frigitt palestinske ”frihetskjempere”. Mange av disse dømt for å ha deltatt i blodige terrorhandlinger mot sivile jøder. Mange har altså uskyldige menneskers blod på hendene. 

(www.jpost.com)

At Israel er villig i det hele tatt til å snakke om en slik fangeutveksling er igjen et bevis på den enorme verdien jødene setter på ett eneste menneske. At de er villig til å bytte Gilad Shalit mot 1027 terrordømte palestinere må betegnes som en enestående handling. I realiteten betyr dette at både Hamas og Fatah sine "fighters" tilbake i sine avdelinger. Det er mer enn sannsynlig at disse 1000 terrorister igjen vil begi seg ut i nye voldshandlinger mot jødene og staten Israel.

(http://sjibbolet.no/artikler/art_304.htm)

Wafa al-Bis ble tatt til fange da hun mislyktes i å gjennomføre et selvmordsangrep i 2005. Hun ble sluppet fri i bytte mot israelske Gilat Shalit. Nå vil hun fullbyrde barndomsdrømmen, og bli selvmordsbomber. Med andre ord å kjempe for et fritt Palestina. Etter seks år i israelsk fengsel, sier hun at hun bare har angret på en ting: At hun mislyktes i å gjennomføre selvmordsangrepet.

- Jeg ønsket å bli den første kvinnelige martyren fra Gaza som drepte israelske soldater, og jeg ønsket å drepe så mange som mulig, sier hun ifølge britiske The Telegraph. 
(http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4260216.ece)

Jubelen og gleden er stor i Gaza der mangfoldige tusen var samlet for å feire at så mange av deres helter nå kunne vende tilbake til sine egne. Ledende politikere i Hamas uttaler også med stor selvsikkerhet at de vil ta flere soldater til fange for målet er å få fri alle palestinske aktivister som sitter i israelske fengsler. Dette er toner som bekymrer Netanyahu og hans regjering og som skaper både sinne og frykt i Israel. 

(http://sjibbolet.no/artikler/art_304.htm)

Faren fortalte at Gilad er glad for å være hjemme, men at han lider etter å ha vært isolert i så mange år. De siste årene skal han ha pådratt seg helseproblemer, som blant annet skyldes mangel på sollys og skader fra kidnappingsdagen i 2006 som ikke er behandlet skikkelig. Han hadde ingen kommunikasjon med sitt folk, og kunne ikke snakke på sitt eget språk.
(http://miff.no/)

Denne type fangeutveksling er ikke unik. Snarere tvert imot, krigen sommeren 2006 mellom Israel og Hizbollah i den sørlige delen av Libanon, begynte ved at Hizbollah tok seg inn på israelsk territorium og bortførte to soldater i tillegg til å drepe åtte andre. Etter flere år med forhandlinger via andre lands representanter ble de to israelske soldatene utvekslet mot 200 terrorister som sonet langtidsdommer i Israel. Det tragiske var at Israel fikk igjen sine to soldater i kiste. De var torturert til døde. 

(http://sjibbolet.no/artikler/art_306.htm)

Frigivelsen av Shalit er historisk; ikke på 26 år har en bortført soldat kommet tilbake til Israel i live.

(http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/midtosten/article4258525.ece)

- Det israelske folk er "forent i glede og smerte", sa statsminister Benjamin Netanyahu. Smerten kommer på vegne av de pårørende til terroristenes ofre, som må se drapsmenn til sine kjære gå fri. 

(http://miff.no/)

Den som venter på noe godt...

...bryr seg ikke om at pøsregner og temperaturen nærmer seg nullpunktet, at liggeunderlaget er hardt og det renner tynne fosser gjennom hullene i presenningen. Den som venter på noe godt, kan slå opp telt eller sove under åpen himmel hvor som helst. Den som venter på det aller beste, legger seg utenfor Bok og Media i Bergen dagen før Bibel 2011-lanseringen. Det gjorde nemlig 23 ungdommer natt til 19. oktober. Ikke først og fremst for å sikre seg en fersk utgave av den nye Bibelen, men for å fortelle hvor stor betydning denne boken har for alle mennesker. 

Sosialt og lite søvn, vått og god stemning.

Og til slutt, et rykende ferskt sitat fra nynorsk Bibel 2011:

Vår Herre Jesus Kristus sjølv og Gud, vår Far, som har elska oss og i sin nåde gjeve oss ei evig trøyst og eit rikt håp, måtte han gje dykkar hjarte mot og styrkje dykk til alt godt, i ord og gjerning!

2. Tess. 2, 16-17


Les mer om saken på nettsidene til dem som besøkte oss:
BA - Sover ute for Jesus
BT - Venter på ny Bibel
Dagen - Trosset regnet
Imf - Bibellanseringen
NRK - Sov i kø

No fear

Denne karen vet hva han snakker om og er ikke redd for å si det han mener.

"No fear", står det på hatten hans. Ja, for hadde ikke det vært tilfelle, så måtte han ha flyttet til et annet sted. Helt på grensen til Libanon har han sitt hjem, sammen med mange andre. Akkurat nå er det stille i området. Ingen raketter blir skutt inn fra andre siden. Men i 2006 var det annerledes. Og i flere andre kriger. Det er sterke saker det han forteller om, ikke bare fra situasjonen på grensen, men også hva han tenker vil skje i Norge om noen år. Det viktigste er å være på det laget som seirer til slutt, with a Friend in the highest of places! Da har vi ingenting å frykte.

Jerusalem

Noen flere utvalgte bilder fra Jerusalem.

The dead sea

Å ha vannkrig i Dødehavet er "døden". Dette er heller ikke stedet for å lære å svømme. En liten gutt går forbi med en stor saltstein i håven sin. Her er det ikke mulig å samle på krabber, fisker, tang og tare. Det finnes bare stein og salt, i store mengder. Jeg prøver å svømme og finner snart ut at det ikke er særlig lurt. Å få saltvannet i munnen er heller ikke noe som frister til gjentakelse. Det er tykt, varmt og som olje på huden. Skulle bare ønske at jeg hadde tatt med meg en spennende bok, så kunne jeg ha ligget der ute i timevis... Eller ikke.

Shannah Tovah!

Jeg er helt enig i det som står på bakvinduet til denne bilen. 

En ultraortodoks jøde er unlike any other. 

Vi står ved klagemuren og ser mennene samle seg for å starte høytiden, nyttårsfeiringen. Små gutter kommer sammen med fedrene sine. Alle har en lang krøll på hver side og hatt på hodet. Jeg blir like fascinert hver gang jeg får øye på en av de aller største hattene. Stilig, tenker jeg, og lurer på hvem som er verdige nok til å få bære en slik hatt. Snart begynner noen å synge og danse. Stadig flere blir med og det er lett å se at de tar seg godt av hverandre. Fellesskapet betyr nok veldig mye, tenker jeg. Både unge og gamle hopper rundt i ring og klapper mens skjegget og krøllene flyr til alle kanter. Imens løper de minste guttene etter katter og et par av dem lurer seg til å klatre over gjerdet til damesiden. 

Etter bønner, dans og sang ved muren, fortsetter feiringen hjemme med et stort festmåltid. Vi derimot nøyer oss med kebab i pitabrød på en arabisk kafé. 
Godt nyttår! Eller på hebraisk; Shannah Tovah!

Kontrastfylt på sykehus

Sorgen og gleden er aldri langt fra hverandre. Kanskje det beste eksempelet på dette finnes på et sykehus. I det ene rommet ligger en kvinne og skriker høylytt. Mannen står ved siden av, holder henne i hånden og tørker seg på pannen. Det ser dramatisk ut, men alle vet at ut av denne smerten kommer det et lite under. Den nervøse ektemannen presser sammen med kona og puster ut når rien er over. Snart kommer en liten jente til verden og får se sin mor og far for første gang. Kikker rundt seg og lurer på hvilket merkelig sted hun nå har kommet til. For første gang kan hun strekke ut armene og beina. Det er så mye nytt og spennende som skjer at hun slutter snart å skrike og velger heller å studere foreldrene sine. Snart ligger hun inntullet i armene til faren og gjør grimaser. Han smiler skjevt og trykker henne inntil seg.

På naborommet har et ungt par nettopp fått beskjed om at fødselen snart er i gang. De venter tvillinger, to gutter. For flere uker siden fortalte de den gledelige nyheten til venner og familie. Nå er altså tiden inne for at guttene skal komme til verden, men det skjer så altfor tidlig. Foreldrene mottar beskjeden med vantro og fortvilelse. Den unge moren kjenner godt at barna sparker i magen og kan ikke forstå at de snart skal forlate den trygge tilværelsen. Utenfor livmoren har de ingen sjanse til å overleve. Bestemora gråter og spør om det finnes en medisinsk oppslagsbok i nærheten. Alle de pårørende prøver desperat å finne en behandling som kan redde tvillingene, men det er et håpløst prosjekt. Aldri har noen klart å redde barn som blir født i uke 22. Den vordende moren blir kjørt til en annen avdeling og har ikke noe annet valg enn å vente på at fødselen skal starte.

Samtidig høres barneskrik fra et av de andre rommene og en ny jøde eller araber har nettopp kommet til verden. Stolte fedre står i døråpningen og trykker på mobiltelefonen for å spre gode nyheter til kjente og kjære.

Sorgen og gleden er jammen ikke langt fra hverandre på et sykehus, ikke mer enn en meter. I fysisk avstand, vel å merke.