Fram og tilbake. Rett og slett.

”En av de få tingene som får adrenalinet til å spre seg rundt i kroppen min, er rødt lys. Særlig dersom jeg har dårlig tid og ingen biler eller fotgjengere er innenfor synsfeltet. Ingen hindringer, med andre ord. Det er bare den signalrøde rundingen der oppe som tvinger meg til å bremse helt ned. Og stoppe. Hvorfor? Jeg forstår ikke dette. Prøver å være tålmodig. Vente. Det går dager, uker og måneder. Fremdeles viser det rødt lys alle steder. Jeg blir lei av å vente. Skal jeg ta sjansen og kjøre, bare håpe på alt går bra og at politiet har nok å henge fingrene i andre steder? Så får jeg øye på en grønn pil lenger fremme. Den peker inn mot høyre. Ok, fint, sier jeg høyt til meg selv. For de som har tenkt seg dit. Jeg derimot, må vente. Vente til MIN pil skifter farge. Til slutt gir jeg opp, tråkker på gasspedalen og følger den grønne pila. Det er sikkert fint innover her også, prøver jeg å overbevise meg selv om. En omvei, riktignok, men kanskje det ligger noen skatter gjemt her inne, eller noen erfaringer som trengs videre på veien. Så kan jeg komme tilbake, om en stund. Kanskje jeg da får klarsignalet som jeg lengter sånn etter?

Før helgen fikk jeg en mail: ”Vi ønsker å møte deg til intervju i forbindelse med at du har søkt på ettåringstjeneste som miljøarbeider for norske barn i Etiopia.” Men den grønne pila viser i en annen retning. Jeg må vente. Kanskje, om noen år, får jeg reise sørover. Gleder meg allerede. Jeg skal bare lære litt mer først.”


Dette blogginnlegget hadde jeg for noen dager siden tenkt å poste. Måtte bare ta et valg, tenkte jeg. Lei av å vente og tenke, så jeg valgte den enkleste veien. Nemlig å bli i Bergen. Det er minst rotete, mest praktisk og fornuftig, vil noen si. Men det føltes rett og slett helt feil. Jeg fikk det ikke til. Kanskje den grønne pila leder til Etiopia, at det er omveien jeg skal gå? Neste helg håper jeg å få litt flere svar. Da venter intervju i Oslo. Og det er alt annet enn sikkert at nettopp jeg blir valgt ut blant alle søkerne. Nå prøver jeg å unngå å tenke så mye på det, for jeg er trygg på at alt legger seg til rette. Bergen løper ikke fra deg, sier noen. Det gjør heller ikke Afrika. Sier jeg.