Jeg kunne blitt bare 7 år

Det var en gang for lenge siden. En helt vanlig dag, som jeg trodde fortsatt kom til å bli en helt vanlig dag. Men jeg tok altså feil. Kort sagt ble alt snudd på hodet, da jeg snudde hodet. Det kunne blitt min aller siste sykkeltur, den aller siste dagen jeg så regnskyer på himmelen, mitt aller siste åndedrag på denne jord. Jeg kunne blitt bare 7 år.

Takket være en lege som visste hva han skulle gjøre i rette øyeblikk, fikk jeg lov til å leve noen år til. Hva skjedde egentlig? Hva gjorde han? Hvordan visste han? Dette har jeg begynt å tenke mye på i det siste. Og det er ikke tilfeldig. Jeg leser nemlig til eksamen i sykdomslære.

Leser om blødninger i magen. ”Ofte imidlertid fredelig rett etterpå.” Ja, det stemmer. Ti minutt tidligere hadde jeg falt over sykkelen, landet på asfalten med sykkelstyret i magen. Stump vold, heter det. Husker ikke mye smerte. Bare kvalme. Og at mor var hvit i ansiktet da vi kjørte til legevakten. Følte meg privilegert som fikk snike forbi alle de andre på venterommet. ”Etter en stund får pasienten tegn på akutt sirkulasjonssvikt med fallende blodtrykk, rask puls og blek, kald, klam hud.” Jeg ble lagt på undersøkelsesbenken. Fikk en sprøyte i armen. Så husker jeg ikke mer fra legekontoret. ”…bare et tidsspørsmål før reguleringsmekanismene som opprettholder blodtrykket overbelastes.” Jeg våknet i ambulansen. Full sirene og mye utstyr og slanger overalt.

Jeg hadde på meg hvit t-skjorte med en søt blyanttegnet kattunge. Den ble klippet opp på midten. De spurte fint om lov først, men hadde vel egentlig ikke noe valg. En liten, men viktig parentes; Min største barndomsdrøm var å få egen katt. Jeg forstod ikke hvorfor foreldrene mine kunne være så vrange, og det er fremdeles en uløst gåte for meg. Kaniner og marsvin, det var visst ikke noe problem, men katt… For å dempe litt av smerten, fikk jeg en dag denne t-skjorta, som nå i ambulansen ble brutalt ødelagt. Parentes slutt.

Intensiv på SIR ble mitt nye hjem. Noen dager. Fikk en grønn maske på meg, måtte drikke en liter bittert vann og ble stukket x antall ganger. Sannsynligvis fikk jeg ”infusjon av krystallioner og antibiotikabehandling.” Legene snakket om rift i leveren. Redd for rift i milten. Operasjon? Nei, det ble ikke operasjon. Jeg fikk ikke fjernet milten. Har visstnok derfor ikke ”økt risiko for alvorlige infeksjoner”. Jeg overlevde. Alt gikk ufattelig bra. Og så levde jeg lykkelig alle mine dager.

Av egen erfaring vet jeg derfor smertelig godt hvor nyttig det er å kunne faget sitt. Det gir meg motivasjon! Eller; det BØR i alle fall gi meg motivasjon…