Takknemlighet

Jeg har tenkt og tenkt. Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg fortelle? Det finnes ikke ord for å beskrive hva jeg har opplevd i dag.

Vi har vært i slummen. Kawangware. En halvtimes kjøretur herfra, et lite stykke fra ambassadørboligen vi besøkte på søndag. Bølgeblikkvegger og bølgeblikktak i ulike farger, søppel overalt, små barn springer nakne i gatene, støv og skitt. Dette er ord som mildt beskriver slum i Afrika. Slik jeg har fått det fortalt. Men dagen i dag har vist meg noe annet. Det handler om å se forbi det ytre og tenke på hvilken verdi hver enkelt har. Guds skaperverk og Hans elskede barn.

Takknemlighet er det jeg sitter igjen med. Jeg er takknemlig for at vi fikk komme og besøke disse flotte menneskene, se deres glede og hvor mye det betydde at vi brukte energi på å leke med dem. Takknemlig for at vi ble så godt mottatt, fikk synge og vitne om Jesus for dem, opplevde at det er nasjonale som brenner for å hjelpe sine egne og at det er muligheter for å utvide arbeidet, bare de får nok midler.

Jeg er fylt av takknemlighet til Far i himmelen. For at små barn folder sine mørke hender og ber til Han som er veien, sannheten og livet. For at ansiktene lyser opp når de frimodig synger om Jesus. Det nytter å drive misjon! Det har jeg fått merke ekstra sterkt i dag.

Samtidig kjenner jeg på sorg. Sorg over de som aldri får en mulighet til å høre evangeliet. Over de som ikke vil ta imot. Gategutter som sniffer lim for å flykte fra virkeligheten, foreldre som forlater barna sine, barn som aldri kommer til å bli fri fra sykdom og fremtidsdrømmer som aldri blir virkelighet. Jesus ønsker å dra dem opp av den dype gjørmen og sette deres føtter på en klippe. Vær med å be om at Han må sende noen i deres vei, slik at vi kan være sammen i himmelen hos Jesus!

Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle tungemål. De stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler og med palmegrener i deres hender. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. (Åp. 7, 9-10)

Dette er de som er kommet ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. (Åp. 7, 14)
De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noe hete. (Åp. 7, 16)

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. (Åp. 21, 4)
Jeg vil være hans Gud og han skal være min sønn.

(Åp. 21, 7)