Oreo-party

Velfortjent pause i eksamenslesningen!

Kakebakerne, Johanne & Anne.

Ja, den var god! Oppskrift her :)

Tre uker igjen, så er det endelig min tur
til å glede meg over sommerferie.
Jeg prøver å holde ut!

Hva er ditt hjerte fylt av?

Hvorfor snakker vi så lite om Gud når vi møtes? Hvorfor samtaler vi ikke mer om hva Herren har gjort for oss? Hvorfor blir Han som er meningen med livet, min Gud, min Far, min trofaste hyrde nesten aldri nevnt når venner møtes? Mener vi det med hjertet, når vi sier at Han er alt for meg? Hvorfor oppleves det da så stengt når slike samtaleemner kommer på banen? Vil du virkelig vite svaret? Det står i Bibelen. ”Det hjertet flyter over av, det taler munnen.” Matt. 12, 34. Er det lenge siden du åpnet den boka, og lot Herren få tale med deg?

Flertallet av verdens mennesker vet ikke at de har en dødelig diagnose. De vil i så fall ikke innrømme det. Denne sykdommen har en eneste årsak og en eneste virkningsfull behandlingsmåte. Synd. Og nåde. "Det er ikke de friske som trenger lege", sier Jesus, "men den som har ondt." Matt. 9, 12-13. "Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige,...", de som mener om seg selv ikke å lide av noen sykdom eller som stolt fremhever at de skal finne sin egen medisin. "...men for å kalle syndere." Det er disse som har felt dødsdommen over seg selv og som har ett eneste mål for øyet; nemlig Legen. Medisinen er gratis, fordi prisen allerede er betalt, for alltid og for alle. Den kostet Hans blod. Vi får lov til å hvile i hans armer, ta imot tilgivelse og nåde hver dag, eie en fred som overgår all forstand og leve i forventning til dagen når Han skal komme igjen!

”Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!” Ja, takk og pris for det! Men det som står skrevet rett etterpå, blir sjelden nevnt. ”Skal vi bli ved i synden for at nåden skal bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?” Rom. 5, 21. 6, 1-2.

Vi synger lovsanger på søndagene. Noen synger med en glede som kommer fra dypet av hjertet, gleden i Herren. Et resultat av daglig fellesskap med Jesus. Hos andre er gleden kortvarig og overfladisk, kun utløst av flott og suggererende musikk. Mot slutten av møtet tar vi imot Herrens velsignelse. Gå i fred og hvil i Herrens nåde, tjen Herren med glede. Resten av uka bruker mange av oss minimalt med tid på bibellesning og bønn, men et titals TV-programmer og mange timers internettsurfing er det ikke vanskelig å få plass til i løpet av dagene. Kvelden kommer og det er tid for bibelgruppe. Samtalen går lett, om hva vi har gjort i det siste, eksamen og sommerferieplaner. Det er flott å holde kontakten og bli bedre kjent, men hvor blir det av brodersamfunnet? Samtaler om kristne meninger og oppfatninger er det imidlertid lett å snakke om. Homofili, spesielt. Hvor blir det av kjærligheten, trøsten og oppmuntringen? Vi burde oppbygge hverandre, hjelpe hverandre til å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Istedenfor går vi like tomme hjem igjen som da vi kom. Hvorfor? Fordi hjertet er så fylt av det som verden gir.

Vi har møtt Legen og fått nåde. Vi er frelst fra Guds vrede og en evig fortapelse. Vi får leve i nåden. Skulle vi da samtidig glede oss, underholde oss med det som bedrøver hans hjerte, det han eg gang måtte ofre livet sitt for? Vi, som er hans disipler og sendebud i verden. Kan vi med god samvittighet sitte timevis og more oss med billig underholdning, heie på mordere, forsvare utroskap, le av grove vitser, smile av spottende og spydige bemerkninger rettet mot den hellige Gud? Fylle hjertet vårt med det som er stikk imot Bibelens ord? Mange av oss er også likegyldige til å bevisst gjøre imot Guds vilje, ja, til og med forsvare det livet vi lever med velkjente setninger som; Det er mange måter å tolke Bibelen på. Alle synder jo. Når synden er så alvorlig for Gud at han måtte ofre sin egen sønn for at vi kunne ha fellskap med ham, kan vi da bagatellisere den?

”Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelsers Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss…" Tit. 2, 11-13.

Det er ikke bare det vi ser på eller driver med, som bekymrer meg, men at vi spiller bort dyrebar tid som vi kunne hatt ved Jesu føtter. Summen av dette gjør oss sløve, søvnige, likegyldige til dem som går fortapt, lite villig til å tåle ondt. Har vi glemt at Gud taler til oss gjennom sitt ord? Der ligger skatter som Han lengter etter å vise oss, og som han sier at vi skal dele med andre. "For han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." 2. Pet. 3, 9.

Rom for lysten, rom for verden,

rom for syndig tidsfordriv.
Bare ikke rom for Jesus,

han som gav for deg sitt liv.
Sangboken, 169

Er vi mer opptatt av å søke nytelse eller å leve etter Guds ord?
Hva fyller vi vårt hjerte med? Hva fyller du ditt hjerte med?

Hva er din egentlige glede?

”Herre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake.”

Klagesangene 5, 21

Den store lege nå er nær, Vår kjære Herre Jesus.
Hans nåderøst gjenlyder her: Å, kom i dag til Jesus!
Mitt hjertes trøst er Jesu blod, Jeg har min fred i Jesus.
Han gir meg liv og overflod. Min glede er i Jesus.

Sangboken, 142

Pauseunderholdning i form av bilder

Imens jeg forbereder neste blogginnlegg;

nyt disse bildene av Andy Mumford.

Det siste er fra Toscana-området i Italia,

hvor jeg og familien skal være noen dager i sommer.

Jeg skal til Afrika!

Permisjon innvilget og svar sendt.

I august trasker jeg rundt i bushen,

omringet av Gelada baboons (aper).

GLAD, TAKKNEMLIG og SPENT! :)

Heldig? Jeg? Selvfølgelig!

(Alle bildene er fra Etiopia)

Hva skal du gjøre der? spør du.

Jeg reiser ut som ettåring for Norsk Luthersk Misjonssamband. Det vil si at jeg skal ha arbeidsoppgaver som undervisning og fritidsaktiviteter for misjonærbarn.

Hvor?

Helt sør i Etiopia, ved et misjonssykehus i Jinka.

Skal du være der hele tiden?

Nei, det blir litt reising frem og tilbake til Addis. Fellesskole osv. Ellers så kommer jeg nok også til å reise andre steder når jeg har fri.

Er det flere ettåringer der?

Nei, jeg blir nok alene hvit på min alder i det området:) Men i Addis er det flere. Og så satser jeg på besøk fra Norge...!?

Hvor lenge blir du der?

Hele skoleåret, til juni.

Er det ikke lenge å være borte hjemmefra?

Det er relativt. Jeg tenker tilvenning av dem hjemme;) Først to månder i Bolivia (ett år i Tromsø), så Kenya fem måneder, nå Etiopia ti måneder og neste periode blir kanskje på 3 år!?

Er det ikke litt stress å ha et pauseår midt i utdannelsen?

Det er den tanken som har bekymret meg mest egentlig. Men nå kjenner jeg at det bare er godt. Jeg vet hva jeg vil bli og kommer til å fortsette neste år, med mange nyttige erfaringer og opplevelser i bagasjen. En sjanse jeg aldri får igjen! Med støtte fra ledelsen på Haraldsplass, reiser jeg ut med god samvittighet:)

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. ... Tar jeg morgenrødens vinger og vil jeg bo ved havets ytterste grense, så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. ... Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldige er summen av dem!"
Sal. 139, 1-2, 9-10, 17.

Første veneflon-innleggelse utført

Alt utstyret klart

Lærer instruerer
Nærvøs, Kristine?

Blodsvar! Yey!

Well done. "13.05.09 ANV"

Takk for hjelpen, Kristine! Blåmerker å smerter er en pris å betale for at vennene dine skal bli gode sykepleiere;)

Noen har forstått det!?

Jeg kunne blitt bare 7 år

Det var en gang for lenge siden. En helt vanlig dag, som jeg trodde fortsatt kom til å bli en helt vanlig dag. Men jeg tok altså feil. Kort sagt ble alt snudd på hodet, da jeg snudde hodet. Det kunne blitt min aller siste sykkeltur, den aller siste dagen jeg så regnskyer på himmelen, mitt aller siste åndedrag på denne jord. Jeg kunne blitt bare 7 år.

Takket være en lege som visste hva han skulle gjøre i rette øyeblikk, fikk jeg lov til å leve noen år til. Hva skjedde egentlig? Hva gjorde han? Hvordan visste han? Dette har jeg begynt å tenke mye på i det siste. Og det er ikke tilfeldig. Jeg leser nemlig til eksamen i sykdomslære.

Leser om blødninger i magen. ”Ofte imidlertid fredelig rett etterpå.” Ja, det stemmer. Ti minutt tidligere hadde jeg falt over sykkelen, landet på asfalten med sykkelstyret i magen. Stump vold, heter det. Husker ikke mye smerte. Bare kvalme. Og at mor var hvit i ansiktet da vi kjørte til legevakten. Følte meg privilegert som fikk snike forbi alle de andre på venterommet. ”Etter en stund får pasienten tegn på akutt sirkulasjonssvikt med fallende blodtrykk, rask puls og blek, kald, klam hud.” Jeg ble lagt på undersøkelsesbenken. Fikk en sprøyte i armen. Så husker jeg ikke mer fra legekontoret. ”…bare et tidsspørsmål før reguleringsmekanismene som opprettholder blodtrykket overbelastes.” Jeg våknet i ambulansen. Full sirene og mye utstyr og slanger overalt.

Jeg hadde på meg hvit t-skjorte med en søt blyanttegnet kattunge. Den ble klippet opp på midten. De spurte fint om lov først, men hadde vel egentlig ikke noe valg. En liten, men viktig parentes; Min største barndomsdrøm var å få egen katt. Jeg forstod ikke hvorfor foreldrene mine kunne være så vrange, og det er fremdeles en uløst gåte for meg. Kaniner og marsvin, det var visst ikke noe problem, men katt… For å dempe litt av smerten, fikk jeg en dag denne t-skjorta, som nå i ambulansen ble brutalt ødelagt. Parentes slutt.

Intensiv på SIR ble mitt nye hjem. Noen dager. Fikk en grønn maske på meg, måtte drikke en liter bittert vann og ble stukket x antall ganger. Sannsynligvis fikk jeg ”infusjon av krystallioner og antibiotikabehandling.” Legene snakket om rift i leveren. Redd for rift i milten. Operasjon? Nei, det ble ikke operasjon. Jeg fikk ikke fjernet milten. Har visstnok derfor ikke ”økt risiko for alvorlige infeksjoner”. Jeg overlevde. Alt gikk ufattelig bra. Og så levde jeg lykkelig alle mine dager.

Av egen erfaring vet jeg derfor smertelig godt hvor nyttig det er å kunne faget sitt. Det gir meg motivasjon! Eller; det BØR i alle fall gi meg motivasjon…