Kan du ha ment det sånn helt seriøst?

På vei hjem fra skolen en dag, møter jeg en mann på busstasjonen. ”Har du litt tid?” Ja, svarer jeg. Mannen holder en Bibel full av fargerike lapper, er kledd i arbeidsklær og smilet avslører skjeve og brune tenner. Jeg tenker mitt. Som vanlig. ”Er du en kristen?” Ja, svarer jeg igjen. ”Er du frelst?” Ja. ”Halleluja! Det var nettopp en ung jente her som ble frelst. Vær med å be for henne! Og be for meg! Jeg er her for å forkynne evangeliet, og det er så herlig!” ”Hvilken menighet går du i?” Nå er det jeg som spør. ”Nei, jeg har gått litt rundt i forskjellige menigheter, men nå går jeg i en husmenighet. Men det er ikke det som betyr noe! Det er å være frelst!” Han smiler og fekter litt med armene. Litt vel ivrig. Tenker jeg. Vi utveksler noen ord til slutt før jeg går videre. Snur meg og ser at han fortsetter evangeliseringen sin. En snodig fyr. Lurer på om ikke noen blir skremt av det opplegget hans? At han blir for pågående? Da slår det meg hva jeg egentlig går og tenker og dømmer. Jeg, som aldri går på gata og spør om folk er kristne. Hadde jeg bare hatt litt av den samme frimodigheten! Det eneste spørsmålet jeg er opptatt av, er hvilken menighet han tilhører. Akkurat som om det skulle bekrefte eller avkrefte noe som helst. Jeg rister på hodet, ser ned på den grå asfalten og kjenner at det renner noen varme tårer nedover kinnet. Hva er det med meg? Hvordan i det hele tatt våger jeg å kalle meg en kristen når det står slik til?

Herre, jeg leser i ditt ord, om dine bud og befalinger, og har allerede snublet i det meste. Ja, om ikke i alt. Er det virkelig meningen at jeg skal oppfylle alt dette, av hele mitt hjerte, uten noen syndige tanker og ønske om egen ære? Kan du ha ment det sånn helt seriøst? Da nytter det ikke for meg. Jeg fikser det ikke. Kristenlivet mitt er heller ikke noe å skryte av. Jeg burde vært fylt av glede, overgivelse, frimodighet og iver. I stedet føler jeg tiltaksløshet, maktesløshet, likegyldighet og tomhet. Det er så mange andre som får det så bra til. Og de som det ikke ser ut til å lykkes helt for, ja, de tenker jeg nedsettende tanker om. Så føler jeg meg litt bedre selv. Det er steingrunnen i mitt hjerte jeg har kommet til. Til og med det gode jeg prøver å gjøre, er smittet av synd. Lyst til egen ære og en god samvittighet. Herre, det var ikke dette du hadde tenkt. Hvordan ser du på meg nå? Kan du tilgi meg, eller skal jeg bare gi opp?

En kveld sitter jeg og hører på tale av Hans Erik Nissen. Han sier til forsamlingen: ”Det er ikke slik at alle her inne har like mye nåde. Det er noen her som har mer nåde enn andre. Hvem er det som har mest nåde? Det er den av oss som har mest synd. Den største synder som har tatt sin tilflukt til Jesus, har den største nåde.” Å, det må jo være meg! Mest nåde? Ja, mer nåde enn synden, slik at begeret flyter over! Det står i Bibelen. ”Men der synden ble stor, ble nåden enda større.” Rom. 5, 20. Jesus elsker ugudelige! husker jeg vi fikk høre flere ganger på Fjellheim. Men da må jo Jesus elske meg! ”Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt.” Jes. 55, 7.

Vet du? Jeg må høre dette om og om igjen. Da jeg var mindre, lurte jeg på om de ikke hadde lært det nå, dette med Jesus og korset. De snakket jo om det i hver tale! Å, nei, det trenger jeg å høre ofte. Fordi jeg glemmer så lett. Og så blir jeg så opptatt av alt det jeg skal gjøre og få til, at jeg glemmer at Jesus har fått til alt sammen! For meg. Takk og pris, og halleluja! stemmer jeg i, sammen med den glade evangelisten i oransje arbeidsbukser.

Jesus spør disiplene: ”Vil også dere gå bort?”
Simon Peter svarer: ”Herre, hvem skal vi gå til?
Du har det evige livs ord.” Joh. 6, 68.

Nå all min synd, du tilgitt har.
Av fryd vil hjertet gråte.
Jeg er ditt barn, du er min Far.
Å salighetens gåte!

”Bli da du min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!” 2. Tim. 2, 1.