Ny blogg!

Historien fortsetter på annenord.wordpress.com :)

Hilsen fra Marianne

Hei alle sammen!

Dette er Marianne, Annes personlige rådgiver og hjelp i nødens stund (som Anne selv kaller meg).

Jeg må dessverre komme med den lite hyggelige nyheten at blogspot er sperret i Etiopia, så hun skal lage ny blogg. Mer informasjon om dette senere! Ellers kan jeg si at Anne har kommet trygt frem og synes det er helt topp å være tilbake i Afrika. Stakkars meg som sitter her i Bergen uten henne. Men, men, jeg skal nok klare meg!

Snart avreise

Fra Norges fjell og fjorder...

...til Etiopias røde jordstier.

Det begynner å nærme seg avreise.

Eller rettere sagt; det er ikke mange dagene igjen nå.

To halvfulle kofferter ligger på rommet.

Tirsdags kveld lander jeg i Addis.

Hvis alt går etter planen.

Nakken er stiv.

Mareritt om natta.

Litt stresset? Ja, faktisk.

Men heldigvis mest spent, og glad.

1/3

33, 33 % sykepleier!

God sommer:)

Sukk...

Ja, det er det jeg gjør i dag. Sukker. Fordi:

• Det er to dager igjen til eksamen.
• Jeg lurer på hvor jeg har gjort av motivasjonen.
• Jeg vil bare bli ferdig!
• Eksamen betyr så lite for meg.
• Jeg bryr meg så lite. Hva er galt med meg?

Og på toppen av det hele spiser jeg råmelkstabletter. Å være syk og samtidig lese om sykdom, kan bli for mye av det "gode"... Jeg legger skylden på et veldig koselig, men kaldt bryllup i helga. Resultatet ble hodepine, halsproblemer, tretthet og konsentrasjonsvansker. Noe som selvfølgelig også forsårsaker mine (egentlig små og ubetydelige) grunner til å sukke.

Jeg håper at du får en fin dag, i alle fall!

Vær så god, sitt ned.

Det er ikke alltid at møteledere og talere har manuskriptet klart, eller følger det til punkt og prikke, noe som selvfølgelig heller ikke er nødvendig. Men av og til kan det føre til at enkelte oppmerksomme sjeler trekker på smilebåndet. Som da bonden og predikanten skulle avslutte andakten med å be en kort bønn, og takke for den flotte plassen vi fikk være på. Litt mistenksomme ble vi riktignok da han med foldede hender og bøyd hode, innledet bønnen med ”Kjære hellige plass…”. Eller hun som ivrig fortalte om en uforglemmelig opplevelse på et kristent barnehjem. ”Ungene ble så glade at det lyste ut av ørene på dem!”

Ja, av og til kan vi smile og le, men andre ganger får ord og setninger som ikke var planlagt en spesiell og kanskje annen betydning enn det som var ment. Hva er riktig, eller hva passer seg å si etter å ha lest velsignelsen? Forsamlingen står fremdeles, etter at et høyt og tydelig amen har lydt utover salen. ”Gå i fred, og tjen Herren med glede!” Gå i fred. Tjen med glede. Ja, for en stor velsignelse som følger med det! En annen setning jeg ofte får høre og ta til meg, er; ”Gå i fred, og hvil i Herrens nåde.” Tenk at jeg bare kan få ta imot, og hvile, uten å måtte prestere noe selv! Et siste alternativ fikk jeg høre for ikke så lenge siden. Tilreisende taler stod og tenkte noen sekunder, mens han så utover den stående forsamlingen. Hva nå? ”Vær så god, sitt ned,” sa han til slutt. Hva er vel mer naturlig å si enn det!? Sitt ned. Hvil deg, for Herren lar sitt ansikt lyse over deg og er deg nådig. Sitt ned, for Herren løfter sitt åsyn på deg, og gir deg fred.

”Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket. Han sier da til dem: Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise.” Mark. 6, 31.

Gjelder det deg? Er du for opptatt med så mange ting, at du ikke får tid til å spise, til å sette deg ned og være stille for Gud? Jesus sier: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” Matt. 11, 28. Gjør som Maria ”Hun satte seg ned ved Jesu føtter og lyttet til hans ord.” Luk 10, 39. Du er det hjelpeløse barnet som Herren ser til, som han aldri glemmer. Fordi du er tegnet i begge hendene hans. Jes. 49, 16.
Vær så god, sett deg ned og hvil deg litt. I Herrens nærhet.

No skal du få vere barn, og ikkje tenar,
No kan du vere liten, ikkje stor.
Ingen spør deg kva du syns og kva du meinar -
Det e’kje du som skal forsvare mitt ord.

Eg ropar igjen, har prøvd så mange gonger:
Eg elskar deg, mitt barn, eg elskar deg!
Du er ikkje uunværleg som min tenar,
men som barnet mitt er du umisteleg.
Sølvi Helen Hopland

Oreo-party

Velfortjent pause i eksamenslesningen!

Kakebakerne, Johanne & Anne.

Ja, den var god! Oppskrift her :)

Tre uker igjen, så er det endelig min tur
til å glede meg over sommerferie.
Jeg prøver å holde ut!

Hva er ditt hjerte fylt av?

Hvorfor snakker vi så lite om Gud når vi møtes? Hvorfor samtaler vi ikke mer om hva Herren har gjort for oss? Hvorfor blir Han som er meningen med livet, min Gud, min Far, min trofaste hyrde nesten aldri nevnt når venner møtes? Mener vi det med hjertet, når vi sier at Han er alt for meg? Hvorfor oppleves det da så stengt når slike samtaleemner kommer på banen? Vil du virkelig vite svaret? Det står i Bibelen. ”Det hjertet flyter over av, det taler munnen.” Matt. 12, 34. Er det lenge siden du åpnet den boka, og lot Herren få tale med deg?

Flertallet av verdens mennesker vet ikke at de har en dødelig diagnose. De vil i så fall ikke innrømme det. Denne sykdommen har en eneste årsak og en eneste virkningsfull behandlingsmåte. Synd. Og nåde. "Det er ikke de friske som trenger lege", sier Jesus, "men den som har ondt." Matt. 9, 12-13. "Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige,...", de som mener om seg selv ikke å lide av noen sykdom eller som stolt fremhever at de skal finne sin egen medisin. "...men for å kalle syndere." Det er disse som har felt dødsdommen over seg selv og som har ett eneste mål for øyet; nemlig Legen. Medisinen er gratis, fordi prisen allerede er betalt, for alltid og for alle. Den kostet Hans blod. Vi får lov til å hvile i hans armer, ta imot tilgivelse og nåde hver dag, eie en fred som overgår all forstand og leve i forventning til dagen når Han skal komme igjen!

”Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!” Ja, takk og pris for det! Men det som står skrevet rett etterpå, blir sjelden nevnt. ”Skal vi bli ved i synden for at nåden skal bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?” Rom. 5, 21. 6, 1-2.

Vi synger lovsanger på søndagene. Noen synger med en glede som kommer fra dypet av hjertet, gleden i Herren. Et resultat av daglig fellesskap med Jesus. Hos andre er gleden kortvarig og overfladisk, kun utløst av flott og suggererende musikk. Mot slutten av møtet tar vi imot Herrens velsignelse. Gå i fred og hvil i Herrens nåde, tjen Herren med glede. Resten av uka bruker mange av oss minimalt med tid på bibellesning og bønn, men et titals TV-programmer og mange timers internettsurfing er det ikke vanskelig å få plass til i løpet av dagene. Kvelden kommer og det er tid for bibelgruppe. Samtalen går lett, om hva vi har gjort i det siste, eksamen og sommerferieplaner. Det er flott å holde kontakten og bli bedre kjent, men hvor blir det av brodersamfunnet? Samtaler om kristne meninger og oppfatninger er det imidlertid lett å snakke om. Homofili, spesielt. Hvor blir det av kjærligheten, trøsten og oppmuntringen? Vi burde oppbygge hverandre, hjelpe hverandre til å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Istedenfor går vi like tomme hjem igjen som da vi kom. Hvorfor? Fordi hjertet er så fylt av det som verden gir.

Vi har møtt Legen og fått nåde. Vi er frelst fra Guds vrede og en evig fortapelse. Vi får leve i nåden. Skulle vi da samtidig glede oss, underholde oss med det som bedrøver hans hjerte, det han eg gang måtte ofre livet sitt for? Vi, som er hans disipler og sendebud i verden. Kan vi med god samvittighet sitte timevis og more oss med billig underholdning, heie på mordere, forsvare utroskap, le av grove vitser, smile av spottende og spydige bemerkninger rettet mot den hellige Gud? Fylle hjertet vårt med det som er stikk imot Bibelens ord? Mange av oss er også likegyldige til å bevisst gjøre imot Guds vilje, ja, til og med forsvare det livet vi lever med velkjente setninger som; Det er mange måter å tolke Bibelen på. Alle synder jo. Når synden er så alvorlig for Gud at han måtte ofre sin egen sønn for at vi kunne ha fellskap med ham, kan vi da bagatellisere den?

”Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelsers Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss…" Tit. 2, 11-13.

Det er ikke bare det vi ser på eller driver med, som bekymrer meg, men at vi spiller bort dyrebar tid som vi kunne hatt ved Jesu føtter. Summen av dette gjør oss sløve, søvnige, likegyldige til dem som går fortapt, lite villig til å tåle ondt. Har vi glemt at Gud taler til oss gjennom sitt ord? Der ligger skatter som Han lengter etter å vise oss, og som han sier at vi skal dele med andre. "For han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." 2. Pet. 3, 9.

Rom for lysten, rom for verden,

rom for syndig tidsfordriv.
Bare ikke rom for Jesus,

han som gav for deg sitt liv.
Sangboken, 169

Er vi mer opptatt av å søke nytelse eller å leve etter Guds ord?
Hva fyller vi vårt hjerte med? Hva fyller du ditt hjerte med?

Hva er din egentlige glede?

”Herre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake.”

Klagesangene 5, 21

Den store lege nå er nær, Vår kjære Herre Jesus.
Hans nåderøst gjenlyder her: Å, kom i dag til Jesus!
Mitt hjertes trøst er Jesu blod, Jeg har min fred i Jesus.
Han gir meg liv og overflod. Min glede er i Jesus.

Sangboken, 142

Pauseunderholdning i form av bilder

Imens jeg forbereder neste blogginnlegg;

nyt disse bildene av Andy Mumford.

Det siste er fra Toscana-området i Italia,

hvor jeg og familien skal være noen dager i sommer.

Jeg skal til Afrika!

Permisjon innvilget og svar sendt.

I august trasker jeg rundt i bushen,

omringet av Gelada baboons (aper).

GLAD, TAKKNEMLIG og SPENT! :)

Heldig? Jeg? Selvfølgelig!

(Alle bildene er fra Etiopia)

Hva skal du gjøre der? spør du.

Jeg reiser ut som ettåring for Norsk Luthersk Misjonssamband. Det vil si at jeg skal ha arbeidsoppgaver som undervisning og fritidsaktiviteter for misjonærbarn.

Hvor?

Helt sør i Etiopia, ved et misjonssykehus i Jinka.

Skal du være der hele tiden?

Nei, det blir litt reising frem og tilbake til Addis. Fellesskole osv. Ellers så kommer jeg nok også til å reise andre steder når jeg har fri.

Er det flere ettåringer der?

Nei, jeg blir nok alene hvit på min alder i det området:) Men i Addis er det flere. Og så satser jeg på besøk fra Norge...!?

Hvor lenge blir du der?

Hele skoleåret, til juni.

Er det ikke lenge å være borte hjemmefra?

Det er relativt. Jeg tenker tilvenning av dem hjemme;) Først to månder i Bolivia (ett år i Tromsø), så Kenya fem måneder, nå Etiopia ti måneder og neste periode blir kanskje på 3 år!?

Er det ikke litt stress å ha et pauseår midt i utdannelsen?

Det er den tanken som har bekymret meg mest egentlig. Men nå kjenner jeg at det bare er godt. Jeg vet hva jeg vil bli og kommer til å fortsette neste år, med mange nyttige erfaringer og opplevelser i bagasjen. En sjanse jeg aldri får igjen! Med støtte fra ledelsen på Haraldsplass, reiser jeg ut med god samvittighet:)

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. ... Tar jeg morgenrødens vinger og vil jeg bo ved havets ytterste grense, så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. ... Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldige er summen av dem!"
Sal. 139, 1-2, 9-10, 17.

Første veneflon-innleggelse utført

Alt utstyret klart

Lærer instruerer
Nærvøs, Kristine?

Blodsvar! Yey!

Well done. "13.05.09 ANV"

Takk for hjelpen, Kristine! Blåmerker å smerter er en pris å betale for at vennene dine skal bli gode sykepleiere;)

Noen har forstått det!?

Jeg kunne blitt bare 7 år

Det var en gang for lenge siden. En helt vanlig dag, som jeg trodde fortsatt kom til å bli en helt vanlig dag. Men jeg tok altså feil. Kort sagt ble alt snudd på hodet, da jeg snudde hodet. Det kunne blitt min aller siste sykkeltur, den aller siste dagen jeg så regnskyer på himmelen, mitt aller siste åndedrag på denne jord. Jeg kunne blitt bare 7 år.

Takket være en lege som visste hva han skulle gjøre i rette øyeblikk, fikk jeg lov til å leve noen år til. Hva skjedde egentlig? Hva gjorde han? Hvordan visste han? Dette har jeg begynt å tenke mye på i det siste. Og det er ikke tilfeldig. Jeg leser nemlig til eksamen i sykdomslære.

Leser om blødninger i magen. ”Ofte imidlertid fredelig rett etterpå.” Ja, det stemmer. Ti minutt tidligere hadde jeg falt over sykkelen, landet på asfalten med sykkelstyret i magen. Stump vold, heter det. Husker ikke mye smerte. Bare kvalme. Og at mor var hvit i ansiktet da vi kjørte til legevakten. Følte meg privilegert som fikk snike forbi alle de andre på venterommet. ”Etter en stund får pasienten tegn på akutt sirkulasjonssvikt med fallende blodtrykk, rask puls og blek, kald, klam hud.” Jeg ble lagt på undersøkelsesbenken. Fikk en sprøyte i armen. Så husker jeg ikke mer fra legekontoret. ”…bare et tidsspørsmål før reguleringsmekanismene som opprettholder blodtrykket overbelastes.” Jeg våknet i ambulansen. Full sirene og mye utstyr og slanger overalt.

Jeg hadde på meg hvit t-skjorte med en søt blyanttegnet kattunge. Den ble klippet opp på midten. De spurte fint om lov først, men hadde vel egentlig ikke noe valg. En liten, men viktig parentes; Min største barndomsdrøm var å få egen katt. Jeg forstod ikke hvorfor foreldrene mine kunne være så vrange, og det er fremdeles en uløst gåte for meg. Kaniner og marsvin, det var visst ikke noe problem, men katt… For å dempe litt av smerten, fikk jeg en dag denne t-skjorta, som nå i ambulansen ble brutalt ødelagt. Parentes slutt.

Intensiv på SIR ble mitt nye hjem. Noen dager. Fikk en grønn maske på meg, måtte drikke en liter bittert vann og ble stukket x antall ganger. Sannsynligvis fikk jeg ”infusjon av krystallioner og antibiotikabehandling.” Legene snakket om rift i leveren. Redd for rift i milten. Operasjon? Nei, det ble ikke operasjon. Jeg fikk ikke fjernet milten. Har visstnok derfor ikke ”økt risiko for alvorlige infeksjoner”. Jeg overlevde. Alt gikk ufattelig bra. Og så levde jeg lykkelig alle mine dager.

Av egen erfaring vet jeg derfor smertelig godt hvor nyttig det er å kunne faget sitt. Det gir meg motivasjon! Eller; det BØR i alle fall gi meg motivasjon…

Fram og tilbake. Rett og slett.

”En av de få tingene som får adrenalinet til å spre seg rundt i kroppen min, er rødt lys. Særlig dersom jeg har dårlig tid og ingen biler eller fotgjengere er innenfor synsfeltet. Ingen hindringer, med andre ord. Det er bare den signalrøde rundingen der oppe som tvinger meg til å bremse helt ned. Og stoppe. Hvorfor? Jeg forstår ikke dette. Prøver å være tålmodig. Vente. Det går dager, uker og måneder. Fremdeles viser det rødt lys alle steder. Jeg blir lei av å vente. Skal jeg ta sjansen og kjøre, bare håpe på alt går bra og at politiet har nok å henge fingrene i andre steder? Så får jeg øye på en grønn pil lenger fremme. Den peker inn mot høyre. Ok, fint, sier jeg høyt til meg selv. For de som har tenkt seg dit. Jeg derimot, må vente. Vente til MIN pil skifter farge. Til slutt gir jeg opp, tråkker på gasspedalen og følger den grønne pila. Det er sikkert fint innover her også, prøver jeg å overbevise meg selv om. En omvei, riktignok, men kanskje det ligger noen skatter gjemt her inne, eller noen erfaringer som trengs videre på veien. Så kan jeg komme tilbake, om en stund. Kanskje jeg da får klarsignalet som jeg lengter sånn etter?

Før helgen fikk jeg en mail: ”Vi ønsker å møte deg til intervju i forbindelse med at du har søkt på ettåringstjeneste som miljøarbeider for norske barn i Etiopia.” Men den grønne pila viser i en annen retning. Jeg må vente. Kanskje, om noen år, får jeg reise sørover. Gleder meg allerede. Jeg skal bare lære litt mer først.”


Dette blogginnlegget hadde jeg for noen dager siden tenkt å poste. Måtte bare ta et valg, tenkte jeg. Lei av å vente og tenke, så jeg valgte den enkleste veien. Nemlig å bli i Bergen. Det er minst rotete, mest praktisk og fornuftig, vil noen si. Men det føltes rett og slett helt feil. Jeg fikk det ikke til. Kanskje den grønne pila leder til Etiopia, at det er omveien jeg skal gå? Neste helg håper jeg å få litt flere svar. Da venter intervju i Oslo. Og det er alt annet enn sikkert at nettopp jeg blir valgt ut blant alle søkerne. Nå prøver jeg å unngå å tenke så mye på det, for jeg er trygg på at alt legger seg til rette. Bergen løper ikke fra deg, sier noen. Det gjør heller ikke Afrika. Sier jeg.

Kan du ha ment det sånn helt seriøst?

På vei hjem fra skolen en dag, møter jeg en mann på busstasjonen. ”Har du litt tid?” Ja, svarer jeg. Mannen holder en Bibel full av fargerike lapper, er kledd i arbeidsklær og smilet avslører skjeve og brune tenner. Jeg tenker mitt. Som vanlig. ”Er du en kristen?” Ja, svarer jeg igjen. ”Er du frelst?” Ja. ”Halleluja! Det var nettopp en ung jente her som ble frelst. Vær med å be for henne! Og be for meg! Jeg er her for å forkynne evangeliet, og det er så herlig!” ”Hvilken menighet går du i?” Nå er det jeg som spør. ”Nei, jeg har gått litt rundt i forskjellige menigheter, men nå går jeg i en husmenighet. Men det er ikke det som betyr noe! Det er å være frelst!” Han smiler og fekter litt med armene. Litt vel ivrig. Tenker jeg. Vi utveksler noen ord til slutt før jeg går videre. Snur meg og ser at han fortsetter evangeliseringen sin. En snodig fyr. Lurer på om ikke noen blir skremt av det opplegget hans? At han blir for pågående? Da slår det meg hva jeg egentlig går og tenker og dømmer. Jeg, som aldri går på gata og spør om folk er kristne. Hadde jeg bare hatt litt av den samme frimodigheten! Det eneste spørsmålet jeg er opptatt av, er hvilken menighet han tilhører. Akkurat som om det skulle bekrefte eller avkrefte noe som helst. Jeg rister på hodet, ser ned på den grå asfalten og kjenner at det renner noen varme tårer nedover kinnet. Hva er det med meg? Hvordan i det hele tatt våger jeg å kalle meg en kristen når det står slik til?

Herre, jeg leser i ditt ord, om dine bud og befalinger, og har allerede snublet i det meste. Ja, om ikke i alt. Er det virkelig meningen at jeg skal oppfylle alt dette, av hele mitt hjerte, uten noen syndige tanker og ønske om egen ære? Kan du ha ment det sånn helt seriøst? Da nytter det ikke for meg. Jeg fikser det ikke. Kristenlivet mitt er heller ikke noe å skryte av. Jeg burde vært fylt av glede, overgivelse, frimodighet og iver. I stedet føler jeg tiltaksløshet, maktesløshet, likegyldighet og tomhet. Det er så mange andre som får det så bra til. Og de som det ikke ser ut til å lykkes helt for, ja, de tenker jeg nedsettende tanker om. Så føler jeg meg litt bedre selv. Det er steingrunnen i mitt hjerte jeg har kommet til. Til og med det gode jeg prøver å gjøre, er smittet av synd. Lyst til egen ære og en god samvittighet. Herre, det var ikke dette du hadde tenkt. Hvordan ser du på meg nå? Kan du tilgi meg, eller skal jeg bare gi opp?

En kveld sitter jeg og hører på tale av Hans Erik Nissen. Han sier til forsamlingen: ”Det er ikke slik at alle her inne har like mye nåde. Det er noen her som har mer nåde enn andre. Hvem er det som har mest nåde? Det er den av oss som har mest synd. Den største synder som har tatt sin tilflukt til Jesus, har den største nåde.” Å, det må jo være meg! Mest nåde? Ja, mer nåde enn synden, slik at begeret flyter over! Det står i Bibelen. ”Men der synden ble stor, ble nåden enda større.” Rom. 5, 20. Jesus elsker ugudelige! husker jeg vi fikk høre flere ganger på Fjellheim. Men da må jo Jesus elske meg! ”Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt.” Jes. 55, 7.

Vet du? Jeg må høre dette om og om igjen. Da jeg var mindre, lurte jeg på om de ikke hadde lært det nå, dette med Jesus og korset. De snakket jo om det i hver tale! Å, nei, det trenger jeg å høre ofte. Fordi jeg glemmer så lett. Og så blir jeg så opptatt av alt det jeg skal gjøre og få til, at jeg glemmer at Jesus har fått til alt sammen! For meg. Takk og pris, og halleluja! stemmer jeg i, sammen med den glade evangelisten i oransje arbeidsbukser.

Jesus spør disiplene: ”Vil også dere gå bort?”
Simon Peter svarer: ”Herre, hvem skal vi gå til?
Du har det evige livs ord.” Joh. 6, 68.

Nå all min synd, du tilgitt har.
Av fryd vil hjertet gråte.
Jeg er ditt barn, du er min Far.
Å salighetens gåte!

”Bli da du min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!” 2. Tim. 2, 1.

Har Ordet blitt til nytte for deg?

Vær meg nådig, Herre,

for til deg roper jeg hele dagen.

Gled din tjeners sjel, for til deg, Herre,

løfter jeg min sjel.

For du, Herre, er god og tilgir gjerne.

Du er rik på miskunn mot alle som påkaller deg.

Vend øret, Herre, til min bønn!

Gi akt på mine inderlige bønners røst!

På den dag jeg er i nød, kaller jeg på deg,

for du svarer meg.

Ingen er som du blant gudene, Herre,

og intet er som dine gjerninger.

Alle hedningene, som du har skapt,

skal komme og tilbe for ditt åsyn, Herre,

og ære ditt navn.

For du er stor,

du er den som gjør undergjerninger.

Du alene er Gud.

Lær meg, Herre, din vei!

Jeg vil vandre i din sannhet.

Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!

Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte,

jeg vil ære ditt navn for evig.

For din miskunn er stor mot meg,

og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike.

Sal. 86, 3-13.

La oss derfor ta oss i vare,

så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter.

For løftet om å komme inn til hans hvile

gjelder ennå.

For det glade budskap er blitt forkynt for oss,

likesom for dem.

Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem,

fordi det ikke ved troen var

smeltet sammen med dem som hørte det.

For det er vi som kommer inn til hvilen,

vi som tror.

Hebr. 4, 1-4.

Hvor hører du til?

Fjelltur og grilling

På tide med en oppdatering. Påskeferie og eksamen er over. Nå har lesingen til neste eksamen begynt. Marianne reiser til Kiel og blir borte en hel mnd. Hvis noen lurer på hvordan det går med meg, så stikk innom Gravdal!:) Det er ikke så langt og trist som det høres ut som... Bare se her:

Jeg har ett (...) problem

og det er at jeg har lyst til alt! Nesten. Godt å være ferdig med å ta valg, tenkte jeg i høst. Endelig slå seg til ro tre år her i Bergen. Men nå innser jeg at valgenes tid ikke er slutt. Eller jeg får litt småpanikk for å bli ferdig med utdannelsen og ikke lenger ha den samme friheten!? I forhold til permisjon fra studiet, så er det nå eller aldri!

"Alle muligheter åpne" er blitt mitt motto for vårens valgkvaler. Og når jeg lenge har hatt lyst til både det ene og det andre, så sitter jeg ofte i tenkeboksen for tida.

Alt avhenger av hvilke dører Gud stenger og åpner.

Hvis du har en mening om hvor jeg skal tilbringe neste år, så kryss av alternativet i margen:)

Bryllup K&H

Dagenes reklame...

Anbefales! Hvis du må velge en av dem: Ta den røde:)