Hvis jeg blir enslig...

…så si ikke ”stakkars deg”. Ikke tenk det heller. For min skyld. Og for din skyld.

Vi går snart inn i et nytt år. Jeg vet ikke hva som venter meg. Heller ikke hva som ikke venter meg. Min fremtid ligger i Guds hender og jeg får bare et øyeblikk om gangen. Men tanker om framtiden; det har jeg.

Vi kan aldri få et fullkomment liv her på jorda. Det er bare til å innse det med en gang. Trenger ikke å streve for å få det heller. Det vil alltid være noe vi mangler, noe vi savner.
Hva er meningen med livet? Tenk litt på det. Hva er det som gir deg mening?

Tida går fort, særlig etter fylte tjue, har jeg blitt fortalt. Mitt liv om ti år, tjue år, femti år? Hva gjør jeg, hvor er jeg og ikke minst; hvem er jeg da? Hvis jeg er blitt en smule spesiell gammel dame, så har du lov til å synes synd i meg og se ned på meg, men ikke gjør det. Godt ment kanskje, men feil tanke. Hvis jeg da har fått lov til å vandre i ferdiglagte gjerninger og vært med på å føre noen til Jesus, så kan ingen ha hatt et rikere liv. Gift eller ikke, barn eller ikke barn; hvor Gud fører, vil han også trofast være med. Og så må vi aldri glemme at jorda bare er en venteplass. Av og til ser det ut som om folk tenker at de skal bo her for alltid. Ja, kristne også. Som om dette var Livet med stor L. Tenker langsiktig, sparer til hus, større hus, luksushytter og båter. Og jo mer en eier, dess flere bekymringer. ”Tenk hvis huset brenner!" "Hva skal vi gjøre?" "Hva vil jeg redde først?” Slik tenker i hvert fall jeg. Huset skal brenne! Alt skal forsvinne! Og ikke minst: Jeg og du skal dø en dag og ”hvem skal så ha alt du har samlet?” (Luk. 12, 20).

Det er aldri for sent å gjøre noe med resten av livet.

Ikke før det er tomt for øyeblikk.