Nåde over nåde

Det er godt å ha mange steiner i sekken når store elver må krysses. Spesielt hvis strømmen er sterk. Jeg takker Gud for steinene som har blitt lagt i min sekk, men de gjør ingen som helst nytte hvis sekken blir liggende igjen på elvekanten. Det er så farlig hvis kristendommen bare er noe som sitter i hodet og som ikke kommer fra hjertet. Jeg er oppvokst i kristen familie, har gått på kristne skoler og har mange kristne venner. Jeg vet hvordan en rett kristen skal reagere i ulike situasjoner, er klar over hva Bibelen sier i forskjellige spørsmål, hva jeg skal si og mene i samtaler om kristne tema som for eksempel omvendelse, synd, nåde og homofili. Men er det bare tillærte meninger? Har jeg virkelig fått erfare nåden selv? Er synden blitt så alvorlig for meg som jeg gang på gang har hørt at den bør bli? Stiller jeg meg opp som dommer på grunnlag av andres meninger om hva som er rett, på tross av at jeg strever med det samme selv? Det er det jeg er så livende redd for. ”Ta først på din egen maske, før du hjelper andre”, får vi høre hver gang flyet skal lette. I en nødssituasjon nytter det lite å hjelpe andre hvis en selv ikke er i live.
Hvordan har du det med Gud?

Jeg føler meg så liten, så lite verdig til å kalle meg en kristen, så uverdig til å være elsket av Gud. Det er så mye som skulle vært annerledes i mitt liv. Jeg skulle virkelig se alt jeg gjør galt, gråte over synden, angre riktig og juble over friheten i Kristus! Dette er jo en stor synd i seg selv, at jeg indirekte tror jeg kan prestere noe i forhold til Gud, at jeg ikke fullt ut ser hvor fortapt jeg er i meg selv. Da er det bare en ting å gjøre. Jeg må klynge meg til Ordet, tro på det som står, selv om det ikke alltid er lett å forstå. Jeg får lov til å stole på en rettferdighet som er utenfor meg selv. Min synd, min likegyldighet, min kulde, min manglende kjærlighet, min mislykkede kristendom ble for to tusen år siden betalt med Jesu blod. Han ordnet min sak, helt utenfor meg selv, helt uten min innblanding. Det eneste jeg skal gjøre er å tro at det holder, ta min tilflukt til det. Så kommer takken. Fra hjertet. "Han er min fred" (Ef. 2,14). Med hans liv kan jeg møte Gud, på grunnlag av hans rettferdighet får jeg en dag komme inn til evig glede. Det er frihet; å være bundet til Kristus. Det er nåde. En gave som rekkes til den som aller minst fortjener det, den som ikke har noe å stille opp med i møte med Gud, som ikke kan annet enn å rope: "Gud, vær meg synder nådig!"

Du kan ha så mange steiner i sekken din at du er sikker på at det holder gjennom de største og farligste elvestrømmer. Men bærer du sekken med deg eller er den bare en pyntegjenstand? Har du tatt imot Jesus? Får han være ditt alt i møte med Gud? Hvis ikke så hjelper det deg ingenting om du har aldri så mange rette meninger og kunnskaper om Bibelen. Aller minst når du en dag skal stå foran den hellige Gud.

Takk Jesus, at jeg får ta imot ny nåde hver dag, selv om jeg ikke kan forstå hvor stort det er. Det er nåde over nåde.