Busstreik / evangeliet

Minuttene går. Det skulle ha kommet minst to busser forbi i løpet av denne tiden. Hva skjer? Det nytter ikke å stole på kollektivtrafikken, tenker jeg. Etter førti minutt kjører en sølvgrå Volvo inn i busslommen. ”Det er busstreik i dag. Nei, det kommer ingen busser. Du må nok bare begynne å gå!” Ja vel. Tusen takk for at du sa ifra. Irriterende, men jeg ser ikke noe annet alternativ enn å ta beina fatt og håpe på å nå den obligatoriske forelesningen som starter om et par timer. Regnet plasker ned, som vanlig.

Mens jeg går der langs veien, litt oppgitt over at ingen sa ifra før og glad for å slippe og vente lenger forgjeves, gleder jeg meg til å fortelle alle de ventende passasjerene om streiken. De blir sikkert også glad for å slippe og vente på bussen som aldri vil komme, tenker jeg og føler at jeg er på vei til å gjøre en god gjerning. Kanskje denne beskjeden er alt som skal til for at de ikke skal komme for seint på jobb eller skole. Da blir det plutselig så alvorlig for meg hvor mye lettere det er å gi denne ubetydelige meldingen om at bussen dessverre ikke kommer i dag, enn å kanskje fortelle de samme menneskene at de er på vei mot en evig fortapelse. ”Du, jeg ville bare si at du må omvende deg før det er for seint. Du er på feil vei. Du kommer ikke til å nå fram til målet hvis du fortsetter slik. Visste du at Jesus er den eneste som kan gi deg evig liv?” Hvor mange rare blikk hadde jeg vel ikke da fått? Men hvor mange tusen ganger viktigere er vel ikke denne beskjeden!?

Noen takker for at jeg sier ifra og bestiller taxi. Noen bryr seg ikke og fortsetter med å kikke etter bussen. Andre forstår ikke hva jeg sier. Andre igjen får aldri beskjeden. Enten fordi de er så opptatt med å snakke i telefonen, eller fordi jeg ikke orker å løpe over gata hvor de står og venter, eller fordi det er så mye støy at beskjeden ikke når fram.

Det slår meg mer enn en gang: Tenk hvis dette ikke stemmer!? Tenk hvis mannen i den sølvgrå Volvoen ikke hadde rett!? Hvis bussen kommer rundt hjørnet nå, da har jeg tabbet jeg meg skikkelig ut altså. Men konsekvensene er så store dersom det viser seg å være sant. Derfor velger jeg å fortelle om busstreiken med frimodighet! Samtidig har jeg også erfart at det stemmer. Jeg stod nemlig tre kvarter og ventet uten at det kom noen busser forbi.

Er det menneskefrykt som hindrer oss i å fortelle frimodig om Jesus? Er vi så redd for hva andre vil si at vi holder sannheten for oss selv, noe som kan få evige konsekvenser for våre medmennesker?

De første kristne måtte gjennomgå mye, men sa tydelig ifra om at ”vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.” Apg. 4, 20. Å, hvor vi har mye å lære!