Busstreik / evangeliet

Minuttene går. Det skulle ha kommet minst to busser forbi i løpet av denne tiden. Hva skjer? Det nytter ikke å stole på kollektivtrafikken, tenker jeg. Etter førti minutt kjører en sølvgrå Volvo inn i busslommen. ”Det er busstreik i dag. Nei, det kommer ingen busser. Du må nok bare begynne å gå!” Ja vel. Tusen takk for at du sa ifra. Irriterende, men jeg ser ikke noe annet alternativ enn å ta beina fatt og håpe på å nå den obligatoriske forelesningen som starter om et par timer. Regnet plasker ned, som vanlig.

Mens jeg går der langs veien, litt oppgitt over at ingen sa ifra før og glad for å slippe og vente lenger forgjeves, gleder jeg meg til å fortelle alle de ventende passasjerene om streiken. De blir sikkert også glad for å slippe og vente på bussen som aldri vil komme, tenker jeg og føler at jeg er på vei til å gjøre en god gjerning. Kanskje denne beskjeden er alt som skal til for at de ikke skal komme for seint på jobb eller skole. Da blir det plutselig så alvorlig for meg hvor mye lettere det er å gi denne ubetydelige meldingen om at bussen dessverre ikke kommer i dag, enn å kanskje fortelle de samme menneskene at de er på vei mot en evig fortapelse. ”Du, jeg ville bare si at du må omvende deg før det er for seint. Du er på feil vei. Du kommer ikke til å nå fram til målet hvis du fortsetter slik. Visste du at Jesus er den eneste som kan gi deg evig liv?” Hvor mange rare blikk hadde jeg vel ikke da fått? Men hvor mange tusen ganger viktigere er vel ikke denne beskjeden!?

Noen takker for at jeg sier ifra og bestiller taxi. Noen bryr seg ikke og fortsetter med å kikke etter bussen. Andre forstår ikke hva jeg sier. Andre igjen får aldri beskjeden. Enten fordi de er så opptatt med å snakke i telefonen, eller fordi jeg ikke orker å løpe over gata hvor de står og venter, eller fordi det er så mye støy at beskjeden ikke når fram.

Det slår meg mer enn en gang: Tenk hvis dette ikke stemmer!? Tenk hvis mannen i den sølvgrå Volvoen ikke hadde rett!? Hvis bussen kommer rundt hjørnet nå, da har jeg tabbet jeg meg skikkelig ut altså. Men konsekvensene er så store dersom det viser seg å være sant. Derfor velger jeg å fortelle om busstreiken med frimodighet! Samtidig har jeg også erfart at det stemmer. Jeg stod nemlig tre kvarter og ventet uten at det kom noen busser forbi.

Er det menneskefrykt som hindrer oss i å fortelle frimodig om Jesus? Er vi så redd for hva andre vil si at vi holder sannheten for oss selv, noe som kan få evige konsekvenser for våre medmennesker?

De første kristne måtte gjennomgå mye, men sa tydelig ifra om at ”vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.” Apg. 4, 20. Å, hvor vi har mye å lære!

Naturlig vidundermedisin

Løp ut i høstregnet, helst til en fjelltopp med utsikt!

Etterpå tar du en velfortjent varm dusj og lager noe godt til middag, f.eks. gratinerte pannekaker...

Etter mørkets frembrudd setter du deg godt til rette i sofaen med teppe og en kopp kakao.

Naturlig vidundermedisin mot både fysiske og psykiske plager!

Høst i Bergen

Nåde over nåde

Det er godt å ha mange steiner i sekken når store elver må krysses. Spesielt hvis strømmen er sterk. Jeg takker Gud for steinene som har blitt lagt i min sekk, men de gjør ingen som helst nytte hvis sekken blir liggende igjen på elvekanten. Det er så farlig hvis kristendommen bare er noe som sitter i hodet og som ikke kommer fra hjertet. Jeg er oppvokst i kristen familie, har gått på kristne skoler og har mange kristne venner. Jeg vet hvordan en rett kristen skal reagere i ulike situasjoner, er klar over hva Bibelen sier i forskjellige spørsmål, hva jeg skal si og mene i samtaler om kristne tema som for eksempel omvendelse, synd, nåde og homofili. Men er det bare tillærte meninger? Har jeg virkelig fått erfare nåden selv? Er synden blitt så alvorlig for meg som jeg gang på gang har hørt at den bør bli? Stiller jeg meg opp som dommer på grunnlag av andres meninger om hva som er rett, på tross av at jeg strever med det samme selv? Det er det jeg er så livende redd for. ”Ta først på din egen maske, før du hjelper andre”, får vi høre hver gang flyet skal lette. I en nødssituasjon nytter det lite å hjelpe andre hvis en selv ikke er i live.
Hvordan har du det med Gud?

Jeg føler meg så liten, så lite verdig til å kalle meg en kristen, så uverdig til å være elsket av Gud. Det er så mye som skulle vært annerledes i mitt liv. Jeg skulle virkelig se alt jeg gjør galt, gråte over synden, angre riktig og juble over friheten i Kristus! Dette er jo en stor synd i seg selv, at jeg indirekte tror jeg kan prestere noe i forhold til Gud, at jeg ikke fullt ut ser hvor fortapt jeg er i meg selv. Da er det bare en ting å gjøre. Jeg må klynge meg til Ordet, tro på det som står, selv om det ikke alltid er lett å forstå. Jeg får lov til å stole på en rettferdighet som er utenfor meg selv. Min synd, min likegyldighet, min kulde, min manglende kjærlighet, min mislykkede kristendom ble for to tusen år siden betalt med Jesu blod. Han ordnet min sak, helt utenfor meg selv, helt uten min innblanding. Det eneste jeg skal gjøre er å tro at det holder, ta min tilflukt til det. Så kommer takken. Fra hjertet. "Han er min fred" (Ef. 2,14). Med hans liv kan jeg møte Gud, på grunnlag av hans rettferdighet får jeg en dag komme inn til evig glede. Det er frihet; å være bundet til Kristus. Det er nåde. En gave som rekkes til den som aller minst fortjener det, den som ikke har noe å stille opp med i møte med Gud, som ikke kan annet enn å rope: "Gud, vær meg synder nådig!"

Du kan ha så mange steiner i sekken din at du er sikker på at det holder gjennom de største og farligste elvestrømmer. Men bærer du sekken med deg eller er den bare en pyntegjenstand? Har du tatt imot Jesus? Får han være ditt alt i møte med Gud? Hvis ikke så hjelper det deg ingenting om du har aldri så mange rette meninger og kunnskaper om Bibelen. Aller minst når du en dag skal stå foran den hellige Gud.

Takk Jesus, at jeg får ta imot ny nåde hver dag, selv om jeg ikke kan forstå hvor stort det er. Det er nåde over nåde.