Hva skal jeg bli?

Hvem har vel ikke fått dette spørsmålet opptil flere ganger!? Hva skal jeg bli? Er jeg ikke noe da!? Vet du, jeg har tenkt litt på det i det siste, at vi må bli flinkere til å leve her og nå. Ikke bare ønske oss inn i framtiden, og tro at da vil alt bli så mye enklere å bedre.

Jeg er så heldig å få jobbe i barnehage, på skole og i hjemmesykepleien nå frem til sommeren. Da møter jeg mennesker i totalt forskjellige faser av livet: Lille Sofie på ett år ser bare fram til en ting; at mamma skal komme fra jobb og hente henne. Tim forteller med sorg i stemmen om mor og far som ikke vil være sammen, men har funnet seg andre kjærester. Line kan nesten ikke vente til det er friminutt. Stig teller ned dagene til skoleklokka ringer for siste gang før sommerferien og grunnskolen endelig er over. Andre igjen sitter drømmende i engelsktimene og planlegger å reise til Amerika, bort fra alt. Så er det de gamle og ofte ensomme, hjelpetrengende menneskene som tenker på fortiden og ønsker seg tilbake til en svunnet tid. Jo, det er lov å drømme, det er lov å glede seg til noe som skal skje eller over tider som har vært. Men det må aldri føre til at vi glemmer at hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.

Tenk deg at du har fått en gave, en pakke som du velger å gjemme bort. Du åpner den ikke, for du vil vente. Vente til hva? Bare vente… Mot slutten av livet leter du i gamle minner og finner fram den nedstøvede pakken med gule sløyfer. Det er med blandede følelser du tar av papiret, åpner lokket på boksen og kikker ned. På bunnen av boksen ligger evnen til å nyte øyeblikket. Ubrukt. Med gråt i stemmen bebreider du deg selv og spør: Hvorfor åpnet jeg den ikke før?

Dager som kom og dager som gikk.
Ikke visste jeg at det var livet.
Stig Johansson