Hvis jeg blir enslig...

…så si ikke ”stakkars deg”. Ikke tenk det heller. For min skyld. Og for din skyld.

Vi går snart inn i et nytt år. Jeg vet ikke hva som venter meg. Heller ikke hva som ikke venter meg. Min fremtid ligger i Guds hender og jeg får bare et øyeblikk om gangen. Men tanker om framtiden; det har jeg.

Vi kan aldri få et fullkomment liv her på jorda. Det er bare til å innse det med en gang. Trenger ikke å streve for å få det heller. Det vil alltid være noe vi mangler, noe vi savner.
Hva er meningen med livet? Tenk litt på det. Hva er det som gir deg mening?

Tida går fort, særlig etter fylte tjue, har jeg blitt fortalt. Mitt liv om ti år, tjue år, femti år? Hva gjør jeg, hvor er jeg og ikke minst; hvem er jeg da? Hvis jeg er blitt en smule spesiell gammel dame, så har du lov til å synes synd i meg og se ned på meg, men ikke gjør det. Godt ment kanskje, men feil tanke. Hvis jeg da har fått lov til å vandre i ferdiglagte gjerninger og vært med på å føre noen til Jesus, så kan ingen ha hatt et rikere liv. Gift eller ikke, barn eller ikke barn; hvor Gud fører, vil han også trofast være med. Og så må vi aldri glemme at jorda bare er en venteplass. Av og til ser det ut som om folk tenker at de skal bo her for alltid. Ja, kristne også. Som om dette var Livet med stor L. Tenker langsiktig, sparer til hus, større hus, luksushytter og båter. Og jo mer en eier, dess flere bekymringer. ”Tenk hvis huset brenner!" "Hva skal vi gjøre?" "Hva vil jeg redde først?” Slik tenker i hvert fall jeg. Huset skal brenne! Alt skal forsvinne! Og ikke minst: Jeg og du skal dø en dag og ”hvem skal så ha alt du har samlet?” (Luk. 12, 20).

Det er aldri for sent å gjøre noe med resten av livet.

Ikke før det er tomt for øyeblikk.

God jul!

En liten sønn av Davids rot,

Som og er Guds tillike.

For våre synders skyld forlot

Sitt høye himmelrike.

Det var han tungt å tenke på

At verden skulle under gå.

Det skar ham i hans hjerte;

I slik en hjertens kjærlighet

Han kom til oss på jorden ned

Å linde all vår smerte.

Berlin, desember 08

Brandenburger Tor

En av fire ganger i godstolene på Starbucks cafe


Tur til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen



Julemarked hver ettermiddag/kveld





Tidligere grenseovergang; Checkpoint Charlie

Rester av Berlinmuren som falt på min toårsdag

Nå blir det eksamenslesing for fullt framover.

Bestått eller ikke bestått; God jul, sier bare jeg! :)

Bald Weihnachtsmarkt in Berlin!

I morgen kveld er Marianne, jeg og mødrene våre her:

Nå blir det julestemning! Gleder oss.

For en kvinne, for en kalkun!

Midt i eksamenstid og lesing inviterer Aud tolv sultne middagsgjester på kalkun og intet mindre enn NI ulike typer (amerikansk) tilbehør. For en klasse! For en kvinne! For en kokk! Og for en kalkun...! Vi er imponert.

Evig glede!

Det er ettermiddag og mørket er i ferd med å legge seg over byen. Kaldt er det også. Minusgrader. Snø og is dekker den grå asfalten. Jeg er på vei hjem fra nok en lang skoledag. Går sakte gjennom kirkegården ved Haukeland sykehus. Det er så rart å tenke på at under snøen, mellom jord og steiner, ligger kropper som en gang har levd og vært en del av folkemengden. Jeg får frysninger med tanken på en dag å senkes ned i den kalde jorda. Tenk å ligge der i mørket til alle døgnets tider, år etter år. Og så jeg som fryser så lett! Barnslige tanker og så langt fra sannheten.
”Hvil i fred” ”Vi unner deg hvilen, men savnet er stort” ”Takk for alt. Vi møtes igjen” Hvil i fred? Jeg kan ikke unngå å tenke på hvor han nå er, denne gutten som døde så altfor tidlig. Har han fred? Det avhenger av om han eide freden som bare Jesus kan gi, her i tiden. Har du fred, med Gud? Døden kan du ikke slippe unna. Heller ikke evigheten etterpå. Hvor har du tenkt deg?

En dag blir det min tur å møte min siste fiende: døden. Det er ikke den fullkomne hvilen og freden jeg lengter mest etter. Nei, min Frelser skal møte meg med åpne armer og jeg skal endelig få takke ham av hele mitt hjerte for alt han har gjort for meg. Og jeg skal evig få glede meg. Ingen synd, ingen smerte eller sorg. Ingen tårer, bare gledestårer. Målet er nådd. Jeg er hjemme. Det er ingen som er mer lykkelig enn meg da. ”Velkommen hjem, Anne, mitt barn!” Anne. Det betyr Nåde. Hans barn, av bare nåde.
Jeg ønsker ikke at noen skal sørge den dagen jeg flytter hjem. Jeg er ikke nedgravd i den kalde jorda, men jubler i himmelen! Tenk å ha det perspektivet i begravelse; å glede seg på den andres vegne. ”Vi fryder oss ved tanken på at du er hjemme hos Herren!” ”Vi unner deg gleden og kommer snart etter!” ”Takk for alt til nå, vi møtes snart igjen.”
Det er kanskje litt tidlig å tenke på døden nå, mener du. Ja, det kan stemme det. Men er du så sikker på det? Vi må leve hver dag som om den var den siste, leste jeg nettopp. Uansett hvor mange år jeg får, så håper jeg at overskriften over mitt liv aldri forandres. Fra livets begynnelse til livets slutt, inngravert med gullbokstaver: "Alt av nåde."

Q(:)()() (snømann) * *

Jeg er ikke tankeløs, men tiltaksløs for tida. Da blir det lite oppdatering her på bloggen. Jeg har, siden sist, rukket å bli 21 og har dermed passert streken til voksenlivet. Eller har jeg det? Det er rart med det, men de "gamle" blir bare yngre og yngre. De "store, skumle ungdomselevene" og de "voksne ungdommene på videregående" har for lengst fått et annet navn i mitt hode. Det samme gjelder "de gamle trettiåringene". Er tretti så gammelt da? Pensjonister, derimot, hører fremdeles med til den eldre garden. Enn så lenge. Jeg kunne tenke meg å sette livet på pause nå. Bare være 21 år noen år til. Men det er ikke vits i å reflektere noe mer over det. Livet går videre uansett, enten jeg vil eller ikke. Men voksen, det er jeg vel ikke enda!?

Det nærmer seg jul og eksamenstid. Med snø ute, stearinlys og julepynt i stua blir alt så mye lysere...

Kjedelig uten bilder, ikke sant? Tiltaksløs = lite bilder. Men noen glimt fra siste tida:

Blomst på døra, 9. november:

Togtur til/fra Oslo (Frontline) med Johanne og Anne Torunn.

Smash og kaffi, kan det bli bedre!?:

Var hjemme i helga. Julemesse og besøk hos Christine, Kjetil og lille Markus (1 uke) :

Her bor vi, for dere som lurer på hvordan det ser ut utenfor.

Vi bor i nederste etg.

Snø og stjerneklart. *Julestemning* :

TeFT-treff hos Aud

6 av 12 TeFT-ere bor i Bergen.

Veldig gøy å treffes, samlet, av og til. Simon er denne gangen byttet ut med Lene (på besøk fra Oslo).

Susann - forelsket, overlykkelig og stolt:

*Mimring og lengting tilbake*

Johanne forbereder seg til husmorrollen. Om 53 dager, på selveste nyttårsaften, blir hun fru Hauge. Alle hjerter gleder seg!

Besøk av lillesøstre

Det ble ikke mye tid til lesing i helga, og godt var det. Det var hvertfall godt å ha en unnskyldning, som for eksempel familiebesøk... Helga startet med kakao på Brunello:

Så var det hjem og slappe av med ostesmørbrød, "lått å løje" og gitarspilling :

Neste morgen våknet vi til sol og frost, og så gikk turen opp til Birkelandstoppen. Måtte jo vise dem skolen min og øvelsesrommet der de "naturtro" dukkene hviler:

Så var det klart for shopping. Først på sentere i byen og så til Vestkanten. Får aldri nok:) Etter mye trasking og dermed slitne kropper og hoder, satte vi oss godt til rette i kinosalen. Selvfølgelig med nok snop, brus og popkorn. High school musical 3. Helt grei fjortisfilm!

Kvelden ble avsluttet med pizza på Peppes:

Søndag var vi først på møte i Salem og etter litt om og med så havnet vi på Akvariet. Greit med besøk av og til, så får jeg også sett de kjente stedene i byen. To timer hadde vi på oss, men fikk utrolig nok med oss både 3D-film, krokodillemating, holding av slanger, mating av pingviner og triksing med selene.

Nesten som å være tilbake i Afrika, bare at der var dyrene i sitt rette element... Da utrydding av krokodiller kom på banen, måtte jeg passe meg for å ikke røpe krokodillejakten i jungelen i Bolivia. Hadde nok fått noen skuffede og mistenksomme blikk da, ja!

Som den jeg er, alltid seint ute (men alltid tidsnok!), så var det nære på at jentene ikke kom med flyet tilbake. Da kunne jeg risikert å hatt dem hos meg en stund til. Det hadde jo vært fint, men kan innrømme at jeg var takknemlig for at mandagen var undervisningsfri.

Takk for ei kjempehelg, lillesøstrene mine:)

Busstreik / evangeliet

Minuttene går. Det skulle ha kommet minst to busser forbi i løpet av denne tiden. Hva skjer? Det nytter ikke å stole på kollektivtrafikken, tenker jeg. Etter førti minutt kjører en sølvgrå Volvo inn i busslommen. ”Det er busstreik i dag. Nei, det kommer ingen busser. Du må nok bare begynne å gå!” Ja vel. Tusen takk for at du sa ifra. Irriterende, men jeg ser ikke noe annet alternativ enn å ta beina fatt og håpe på å nå den obligatoriske forelesningen som starter om et par timer. Regnet plasker ned, som vanlig.

Mens jeg går der langs veien, litt oppgitt over at ingen sa ifra før og glad for å slippe og vente lenger forgjeves, gleder jeg meg til å fortelle alle de ventende passasjerene om streiken. De blir sikkert også glad for å slippe og vente på bussen som aldri vil komme, tenker jeg og føler at jeg er på vei til å gjøre en god gjerning. Kanskje denne beskjeden er alt som skal til for at de ikke skal komme for seint på jobb eller skole. Da blir det plutselig så alvorlig for meg hvor mye lettere det er å gi denne ubetydelige meldingen om at bussen dessverre ikke kommer i dag, enn å kanskje fortelle de samme menneskene at de er på vei mot en evig fortapelse. ”Du, jeg ville bare si at du må omvende deg før det er for seint. Du er på feil vei. Du kommer ikke til å nå fram til målet hvis du fortsetter slik. Visste du at Jesus er den eneste som kan gi deg evig liv?” Hvor mange rare blikk hadde jeg vel ikke da fått? Men hvor mange tusen ganger viktigere er vel ikke denne beskjeden!?

Noen takker for at jeg sier ifra og bestiller taxi. Noen bryr seg ikke og fortsetter med å kikke etter bussen. Andre forstår ikke hva jeg sier. Andre igjen får aldri beskjeden. Enten fordi de er så opptatt med å snakke i telefonen, eller fordi jeg ikke orker å løpe over gata hvor de står og venter, eller fordi det er så mye støy at beskjeden ikke når fram.

Det slår meg mer enn en gang: Tenk hvis dette ikke stemmer!? Tenk hvis mannen i den sølvgrå Volvoen ikke hadde rett!? Hvis bussen kommer rundt hjørnet nå, da har jeg tabbet jeg meg skikkelig ut altså. Men konsekvensene er så store dersom det viser seg å være sant. Derfor velger jeg å fortelle om busstreiken med frimodighet! Samtidig har jeg også erfart at det stemmer. Jeg stod nemlig tre kvarter og ventet uten at det kom noen busser forbi.

Er det menneskefrykt som hindrer oss i å fortelle frimodig om Jesus? Er vi så redd for hva andre vil si at vi holder sannheten for oss selv, noe som kan få evige konsekvenser for våre medmennesker?

De første kristne måtte gjennomgå mye, men sa tydelig ifra om at ”vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.” Apg. 4, 20. Å, hvor vi har mye å lære!

Naturlig vidundermedisin

Løp ut i høstregnet, helst til en fjelltopp med utsikt!

Etterpå tar du en velfortjent varm dusj og lager noe godt til middag, f.eks. gratinerte pannekaker...

Etter mørkets frembrudd setter du deg godt til rette i sofaen med teppe og en kopp kakao.

Naturlig vidundermedisin mot både fysiske og psykiske plager!

Høst i Bergen

Nåde over nåde

Det er godt å ha mange steiner i sekken når store elver må krysses. Spesielt hvis strømmen er sterk. Jeg takker Gud for steinene som har blitt lagt i min sekk, men de gjør ingen som helst nytte hvis sekken blir liggende igjen på elvekanten. Det er så farlig hvis kristendommen bare er noe som sitter i hodet og som ikke kommer fra hjertet. Jeg er oppvokst i kristen familie, har gått på kristne skoler og har mange kristne venner. Jeg vet hvordan en rett kristen skal reagere i ulike situasjoner, er klar over hva Bibelen sier i forskjellige spørsmål, hva jeg skal si og mene i samtaler om kristne tema som for eksempel omvendelse, synd, nåde og homofili. Men er det bare tillærte meninger? Har jeg virkelig fått erfare nåden selv? Er synden blitt så alvorlig for meg som jeg gang på gang har hørt at den bør bli? Stiller jeg meg opp som dommer på grunnlag av andres meninger om hva som er rett, på tross av at jeg strever med det samme selv? Det er det jeg er så livende redd for. ”Ta først på din egen maske, før du hjelper andre”, får vi høre hver gang flyet skal lette. I en nødssituasjon nytter det lite å hjelpe andre hvis en selv ikke er i live.
Hvordan har du det med Gud?

Jeg føler meg så liten, så lite verdig til å kalle meg en kristen, så uverdig til å være elsket av Gud. Det er så mye som skulle vært annerledes i mitt liv. Jeg skulle virkelig se alt jeg gjør galt, gråte over synden, angre riktig og juble over friheten i Kristus! Dette er jo en stor synd i seg selv, at jeg indirekte tror jeg kan prestere noe i forhold til Gud, at jeg ikke fullt ut ser hvor fortapt jeg er i meg selv. Da er det bare en ting å gjøre. Jeg må klynge meg til Ordet, tro på det som står, selv om det ikke alltid er lett å forstå. Jeg får lov til å stole på en rettferdighet som er utenfor meg selv. Min synd, min likegyldighet, min kulde, min manglende kjærlighet, min mislykkede kristendom ble for to tusen år siden betalt med Jesu blod. Han ordnet min sak, helt utenfor meg selv, helt uten min innblanding. Det eneste jeg skal gjøre er å tro at det holder, ta min tilflukt til det. Så kommer takken. Fra hjertet. "Han er min fred" (Ef. 2,14). Med hans liv kan jeg møte Gud, på grunnlag av hans rettferdighet får jeg en dag komme inn til evig glede. Det er frihet; å være bundet til Kristus. Det er nåde. En gave som rekkes til den som aller minst fortjener det, den som ikke har noe å stille opp med i møte med Gud, som ikke kan annet enn å rope: "Gud, vær meg synder nådig!"

Du kan ha så mange steiner i sekken din at du er sikker på at det holder gjennom de største og farligste elvestrømmer. Men bærer du sekken med deg eller er den bare en pyntegjenstand? Har du tatt imot Jesus? Får han være ditt alt i møte med Gud? Hvis ikke så hjelper det deg ingenting om du har aldri så mange rette meninger og kunnskaper om Bibelen. Aller minst når du en dag skal stå foran den hellige Gud.

Takk Jesus, at jeg får ta imot ny nåde hver dag, selv om jeg ikke kan forstå hvor stort det er. Det er nåde over nåde.

Skremmende nært...

Her bor jeg på dagen...

...og om natten våker denne over meg:

Det er akkurat nå 12 dager, 15 timer og 50 minutt til eksamen i anatomi, fysiologi, mikrobiologi, biokjemi og hygiene.