Venner på besøk

Det er en tidlig desemberkveld, ute blinker uvisst antall stjerner, latteren sitter løst og lukten av vafler og kaffe fyller stua. Endelig er det vår tur til å si "karibu" (velkommen). Vi har fått besøk, men ikke av hvem som helst. Inne i stua vår her på tomta i Pokot er vi sammen to familier som har gått gjennom en tung periode og som sitter inne med mange tøffe inntrykk. De fire voksne og ti barna er fra Mount Elgon, fjellområdet der krig og uro har vært en del av hverdagen i flere uker. Hjemmet deres er jevnet med jorda og de er blitt tvunget på flukt. Nå har de fått leie et lite hus i sikkerhet her i nærheten, men de er svært fattige på materielle goder. Midt i alt dette går det takkesanger og takkebønner til Gud, for at han har beskyttet dem og for alt han velsigner dem med. Det er som om det står skrevet over livene deres 2. Kor 6,10: Vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har intet, men eier likevel alt.

"Å, skal jeg ha noe på?" Jenta ser opp med spørrende øyne når en av oss prøver å forklare at vi ikke pleier å spise brød uten pålegg. Så fyller hun tallerken med drops, vannmelon, muffins og vaffel. Dette er noe annet enn maisgrøt, ris og bønner. Alt smaker så søtt, synes ungene. Etter en stund ser vi at noen av de minste lister seg ut altandøra. Stakkars, vi skulle jo vist dem badet, er vår første tanke. Vi kikker ut og blir enige om å ikke gå barføtt i trappa med det første.

Denne kvelden skulle vi etter planen tilbringe på ungdomsleir i Kongolai. Da vi kom frem dit tidligere på dagen, var det ingen leir. Misforståelse. En av de første dagene i Nairobi fortalte Jostein Holmedahl om livet sitt og de stengte dørers ledelse. Det kjente vi virkelig på da vi senere, etter bading og vannkrig med kenyanske unger i en stor elv, sang og vitnet for flere titals voksne og barn.

Så tok vi en telefon til våre venner, evangelistene fra Mount Elgon, og inviterte familiene deres hjem til oss. Det ble en vellykket og uforglemmelig kveld, både for dem og for oss TeFT-ere. Helt til slutt sang vi noen sanger sammen, om himmelen og takk til Jesus! Denne dagen hadde Gud planer for som vi ikke visste om på morgenen i dag, sa en av evangelistene da han takket for kvelden. Vi fikk enda en gang vandre i ferdiglagte gjerninger.

Johanne med minstemann, lille Amos.