Det er en regnfull dag i Bergen
sentrum. Ikke noe uvanlig, tenker du kanskje. Nei, det er en helt vanlig mandag
i en helt vanlig by med helt vanlige hendelser. Eller er dette virkelig hele
sannheten? Jeg vil be deg om å stoppe opp litt og bli med meg på en tankereise.
Det kan nemlig være at du lever uten å leve.
”Dager som kom og dager som gikk.
Ikke visste jeg at det var livet.” Dette ordtaket går ikke inn det ene øret hos
meg og ut gjennom det andre, slik annen informasjon har lett for å gjøre. Det
er noe med denne sannheten som berører meg, som får meg til å tenke. Jeg ser
for meg en liten, eldre kvinne med grått, nesten hvitt, krøllete hår som sitter
bøyd over kjøkkenbordet med foldede, skrukkete hender. Hun ser tilbake på tiden
som har gått og må erkjenne med sorg i stemmen at hun ikke var tilstede i livet
sitt. Mange år er forbi, og enda flere minutter har tikket av gårde. Jeg tørr
nesten ikke å tenke på hvor mange øyeblikk det er snakk om. Hvorfor ble det
slik? Hva kan vi gjøre for at det
samme ikke skal skje med våre liv?
Inne på rom 455 ligger Kåre. Han er
alvorlig syk og har ikke mange uker igjen å leve. Kona hans, Turid, er alltid i
nærheten. Hun virker så trygg og glad, samtidig som hun sørger over at mannen
snart må forlate henne. Jeg småprater litt med ekteparet mens jeg serverer
dagens middag. Tankene mine flyr litt hit og dit, jeg er litt småstresset og
ivrig etter å komme i gang med neste oppgave. ”Vi har aldri sett fram til
pensjonisttilværelsen.” Hva? Tankene mine blir plutselig ikke så viktige lengre
og jeg stopper opp for å lytte. Er det ikke pensjonisttiden de fleste drømmer
om, en hel periode av livet uten fast jobb, en tid hvor en virkelig kan nyte
livet, reise og se verden? ”Nei, det er ikke slik at vi ikke har gledet oss til
den tiden, men vi har alltid levd her og nå. Vi har utnyttet mulighetene, vi
har tatt vare på hverandre og gjort noe utav hverdagene.” Hverdagene, ja. Det
er de det er flest av, ikke sant? En helt vanlig dag, den trenger ikke å være
kjedelig eller uviktig. Vi må bare lære oss å trykke på stoppknappen. I
tankene, vel og merke. Minuttene og timene går uansett, vi kan ikke stoppe
tiden. Men vi kan velge å tenke riktig og fornuftig. Tenk etter: Går tiden, eller kommer tiden? Bruker du
spoleknappen ofte, på den måten at du ønsker å komme fortere frem til ferier
eller andre ekstraordinære hendelser?
Husk at hverdagen er en dyrebar
skatt. Du vil aldri få en dag senere som er helt lik dagen i dag. Du kommer
aldri til å møte det samme mennesket igjen på samme måte som du gjør i dag. Du
får aldri et øyeblikk som er lik et annet. Det er med andre ord øyeblikkene vi
skal ta vare på, for det er jo de som former dagene. Dagene består av utallige
øyeblikk. Jeg vil våge å si det så sterkt at dersom vi undervurderer
betydningen av øyeblikket, så undervurderer vi livet.
Ja, dette er greit nok når livet er
på den lyse siden og det er få bekymringer, vil du kanskje si. Da er det lett å
nyte livet og leve i øyeblikket. Men hva med de dagene som er mørke og tunge?
Skal man ta vare på dem også? Noen øyeblikk og dager kan være vanskelige, vi
har mest lyst til å holde lenge og hardt på spoleknappen. Ikke gjør det. Ikke
løp fra livet, lev i livet. At vi opplever vonde dager, det er en del av det å
være menneske. Spørsmålet er ofte ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar
det. Å ta vare på øyeblikkene trenger ikke å handle om å nyte, men å være
oppmerksom. En liten snøklokke presser seg opp av den harde, kalde jorda mens
vinteren ennå ikke har sluppet taket. Noen solstriper treffer de tørre bladene
som ligger ved siden av. Det blir snart vår! Det er ikke håpløst. Etter
vinteren kommer alltid våren, uansett om snøstormene kan rase som mest og
kulden biter i kinnene. Du kan få glede deg i håpet, her og nå, selv om
omstendighetene ikke skulle tilsi at det var det mest riktige å gjøre. Da tar
du vare på øyeblikket, selv på de vonde dagene.
Tenk etter hvordan du har det
akkurat nå. Se rundt deg, ta inn alle inntrykk. Hva hører du? Hva lukter du?
Hvilke tanker dukker opp hos deg? Er du stresset, eller rolig og avslappet?
Noen ganger må vi bevisst velge å stoppe opp for ikke å bare flyte som død fisk
med strømmen. Det kan også hende at vi da blir oppmerksom på tanker eller
prioriteringer som ikke er riktige, og som igjen kan føre til at vi blir ledet
inn på en bedre vei.
Vi har fått livet i gave, la oss
være takknemlige og ta godt vare på denne dyrebare skatten. Kåre og Turid fikk
aldri pensjonisttilværelsen sammen. En sommerdag sovnet Kåre stille inn. Dagene
som kom og dagene som gikk, det var det som var livet.
