Det er ettermiddag i Haifa, en kystby i Israel med ca 300 000 innbyggere. Ved havna ligger skipet som tar heldige passasjerer med på Middelhavscruise. Det varme sjøvannet bølger seg innover sandstrendene som strekker seg flere kilometer nedover langs kysten. Sjøen er salt nok til å kunne flyte på bølgene og la dagens bekymringer ligge for en stund.
De lysebrune, gamle murhusene står i sterk kontrast til moderne kjøpesenter med store glassvinduer. Her i byen lever arabere, jøder og russere side om side og praktiserer et mangfold av religioner. Delte meninger om ulike helligdager gjør at det alltid er fersk brød å få kjøpt på morgenen, også på lørdager og søndager.
Lyden fra kirkeklokkene på Carmelfjellet drukner i trafikkstøyen nede i byen. Det er mye liv og lyd alle steder. Ikke minst inne på militærbasen, der menn og kvinner læres opp til å forsvare et lite land som er omringet av fiender på alle kanter.
Ettermiddagssola gjør at husveggene blir farget oransje. På hver dørkarm er det spikret fast en liten, smal boks som inneholder håndskrevne bønner, en tradisjon som går helt tilbake til Israelsfolkets utvandring fra Egypt.
I en gate nedenfor Carmelfjellet ligger det et fireetasjes hus. Den massive inngangsporten hindrer at både verdisaker og katten Tango skal forsvinne. Huset skiller seg ikke ut i nabolaget, men innvendig kan det ikke sammenlignes med andre steder. Gamle, nedstøvede norske bøker står på rekke og rad i bokhyllene. På veggen henger det et stort maleri av en bunadskledd jente i norsk natur. Alt bærer preg av en lang historie med skandinaver-er og Sjømannskirke ved den mest trafikkerte havna i Israel. Taket på huset er flatt med kanter på alle sidene. Hadde vi snakket om Norge nå, eller aller helst Bergen, så kunne det fort ha blitt et svømmebasseng, men her fungerer det helt utmerket som terrasse. Lukten av solkrem kjennes lang vei og seks jenter nyter utsikten og de siste solstrålene før mørket senker seg over byen. Og en av dem er meg.
