Fram og tilbake. Rett og slett.

”En av de få tingene som får adrenalinet til å spre seg rundt i kroppen min, er rødt lys. Særlig dersom jeg har dårlig tid og ingen biler eller fotgjengere er innenfor synsfeltet. Ingen hindringer, med andre ord. Det er bare den signalrøde rundingen der oppe som tvinger meg til å bremse helt ned. Og stoppe. Hvorfor? Jeg forstår ikke dette. Prøver å være tålmodig. Vente. Det går dager, uker og måneder. Fremdeles viser det rødt lys alle steder. Jeg blir lei av å vente. Skal jeg ta sjansen og kjøre, bare håpe på alt går bra og at politiet har nok å henge fingrene i andre steder? Så får jeg øye på en grønn pil lenger fremme. Den peker inn mot høyre. Ok, fint, sier jeg høyt til meg selv. For de som har tenkt seg dit. Jeg derimot, må vente. Vente til MIN pil skifter farge. Til slutt gir jeg opp, tråkker på gasspedalen og følger den grønne pila. Det er sikkert fint innover her også, prøver jeg å overbevise meg selv om. En omvei, riktignok, men kanskje det ligger noen skatter gjemt her inne, eller noen erfaringer som trengs videre på veien. Så kan jeg komme tilbake, om en stund. Kanskje jeg da får klarsignalet som jeg lengter sånn etter?

Før helgen fikk jeg en mail: ”Vi ønsker å møte deg til intervju i forbindelse med at du har søkt på ettåringstjeneste som miljøarbeider for norske barn i Etiopia.” Men den grønne pila viser i en annen retning. Jeg må vente. Kanskje, om noen år, får jeg reise sørover. Gleder meg allerede. Jeg skal bare lære litt mer først.”


Dette blogginnlegget hadde jeg for noen dager siden tenkt å poste. Måtte bare ta et valg, tenkte jeg. Lei av å vente og tenke, så jeg valgte den enkleste veien. Nemlig å bli i Bergen. Det er minst rotete, mest praktisk og fornuftig, vil noen si. Men det føltes rett og slett helt feil. Jeg fikk det ikke til. Kanskje den grønne pila leder til Etiopia, at det er omveien jeg skal gå? Neste helg håper jeg å få litt flere svar. Da venter intervju i Oslo. Og det er alt annet enn sikkert at nettopp jeg blir valgt ut blant alle søkerne. Nå prøver jeg å unngå å tenke så mye på det, for jeg er trygg på at alt legger seg til rette. Bergen løper ikke fra deg, sier noen. Det gjør heller ikke Afrika. Sier jeg.

Kan du ha ment det sånn helt seriøst?

På vei hjem fra skolen en dag, møter jeg en mann på busstasjonen. ”Har du litt tid?” Ja, svarer jeg. Mannen holder en Bibel full av fargerike lapper, er kledd i arbeidsklær og smilet avslører skjeve og brune tenner. Jeg tenker mitt. Som vanlig. ”Er du en kristen?” Ja, svarer jeg igjen. ”Er du frelst?” Ja. ”Halleluja! Det var nettopp en ung jente her som ble frelst. Vær med å be for henne! Og be for meg! Jeg er her for å forkynne evangeliet, og det er så herlig!” ”Hvilken menighet går du i?” Nå er det jeg som spør. ”Nei, jeg har gått litt rundt i forskjellige menigheter, men nå går jeg i en husmenighet. Men det er ikke det som betyr noe! Det er å være frelst!” Han smiler og fekter litt med armene. Litt vel ivrig. Tenker jeg. Vi utveksler noen ord til slutt før jeg går videre. Snur meg og ser at han fortsetter evangeliseringen sin. En snodig fyr. Lurer på om ikke noen blir skremt av det opplegget hans? At han blir for pågående? Da slår det meg hva jeg egentlig går og tenker og dømmer. Jeg, som aldri går på gata og spør om folk er kristne. Hadde jeg bare hatt litt av den samme frimodigheten! Det eneste spørsmålet jeg er opptatt av, er hvilken menighet han tilhører. Akkurat som om det skulle bekrefte eller avkrefte noe som helst. Jeg rister på hodet, ser ned på den grå asfalten og kjenner at det renner noen varme tårer nedover kinnet. Hva er det med meg? Hvordan i det hele tatt våger jeg å kalle meg en kristen når det står slik til?

Herre, jeg leser i ditt ord, om dine bud og befalinger, og har allerede snublet i det meste. Ja, om ikke i alt. Er det virkelig meningen at jeg skal oppfylle alt dette, av hele mitt hjerte, uten noen syndige tanker og ønske om egen ære? Kan du ha ment det sånn helt seriøst? Da nytter det ikke for meg. Jeg fikser det ikke. Kristenlivet mitt er heller ikke noe å skryte av. Jeg burde vært fylt av glede, overgivelse, frimodighet og iver. I stedet føler jeg tiltaksløshet, maktesløshet, likegyldighet og tomhet. Det er så mange andre som får det så bra til. Og de som det ikke ser ut til å lykkes helt for, ja, de tenker jeg nedsettende tanker om. Så føler jeg meg litt bedre selv. Det er steingrunnen i mitt hjerte jeg har kommet til. Til og med det gode jeg prøver å gjøre, er smittet av synd. Lyst til egen ære og en god samvittighet. Herre, det var ikke dette du hadde tenkt. Hvordan ser du på meg nå? Kan du tilgi meg, eller skal jeg bare gi opp?

En kveld sitter jeg og hører på tale av Hans Erik Nissen. Han sier til forsamlingen: ”Det er ikke slik at alle her inne har like mye nåde. Det er noen her som har mer nåde enn andre. Hvem er det som har mest nåde? Det er den av oss som har mest synd. Den største synder som har tatt sin tilflukt til Jesus, har den største nåde.” Å, det må jo være meg! Mest nåde? Ja, mer nåde enn synden, slik at begeret flyter over! Det står i Bibelen. ”Men der synden ble stor, ble nåden enda større.” Rom. 5, 20. Jesus elsker ugudelige! husker jeg vi fikk høre flere ganger på Fjellheim. Men da må jo Jesus elske meg! ”Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt.” Jes. 55, 7.

Vet du? Jeg må høre dette om og om igjen. Da jeg var mindre, lurte jeg på om de ikke hadde lært det nå, dette med Jesus og korset. De snakket jo om det i hver tale! Å, nei, det trenger jeg å høre ofte. Fordi jeg glemmer så lett. Og så blir jeg så opptatt av alt det jeg skal gjøre og få til, at jeg glemmer at Jesus har fått til alt sammen! For meg. Takk og pris, og halleluja! stemmer jeg i, sammen med den glade evangelisten i oransje arbeidsbukser.

Jesus spør disiplene: ”Vil også dere gå bort?”
Simon Peter svarer: ”Herre, hvem skal vi gå til?
Du har det evige livs ord.” Joh. 6, 68.

Nå all min synd, du tilgitt har.
Av fryd vil hjertet gråte.
Jeg er ditt barn, du er min Far.
Å salighetens gåte!

”Bli da du min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!” 2. Tim. 2, 1.

Har Ordet blitt til nytte for deg?

Vær meg nådig, Herre,

for til deg roper jeg hele dagen.

Gled din tjeners sjel, for til deg, Herre,

løfter jeg min sjel.

For du, Herre, er god og tilgir gjerne.

Du er rik på miskunn mot alle som påkaller deg.

Vend øret, Herre, til min bønn!

Gi akt på mine inderlige bønners røst!

På den dag jeg er i nød, kaller jeg på deg,

for du svarer meg.

Ingen er som du blant gudene, Herre,

og intet er som dine gjerninger.

Alle hedningene, som du har skapt,

skal komme og tilbe for ditt åsyn, Herre,

og ære ditt navn.

For du er stor,

du er den som gjør undergjerninger.

Du alene er Gud.

Lær meg, Herre, din vei!

Jeg vil vandre i din sannhet.

Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!

Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte,

jeg vil ære ditt navn for evig.

For din miskunn er stor mot meg,

og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike.

Sal. 86, 3-13.

La oss derfor ta oss i vare,

så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter.

For løftet om å komme inn til hans hvile

gjelder ennå.

For det glade budskap er blitt forkynt for oss,

likesom for dem.

Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem,

fordi det ikke ved troen var

smeltet sammen med dem som hørte det.

For det er vi som kommer inn til hvilen,

vi som tror.

Hebr. 4, 1-4.

Hvor hører du til?

Fjelltur og grilling

På tide med en oppdatering. Påskeferie og eksamen er over. Nå har lesingen til neste eksamen begynt. Marianne reiser til Kiel og blir borte en hel mnd. Hvis noen lurer på hvordan det går med meg, så stikk innom Gravdal!:) Det er ikke så langt og trist som det høres ut som... Bare se her:

Jeg har ett (...) problem

og det er at jeg har lyst til alt! Nesten. Godt å være ferdig med å ta valg, tenkte jeg i høst. Endelig slå seg til ro tre år her i Bergen. Men nå innser jeg at valgenes tid ikke er slutt. Eller jeg får litt småpanikk for å bli ferdig med utdannelsen og ikke lenger ha den samme friheten!? I forhold til permisjon fra studiet, så er det nå eller aldri!

"Alle muligheter åpne" er blitt mitt motto for vårens valgkvaler. Og når jeg lenge har hatt lyst til både det ene og det andre, så sitter jeg ofte i tenkeboksen for tida.

Alt avhenger av hvilke dører Gud stenger og åpner.

Hvis du har en mening om hvor jeg skal tilbringe neste år, så kryss av alternativet i margen:)