En periode setter jeg blomsten på bordet, lengre inne i stua. Den passer liksom bedre der. Vann får den, men kanskje ikke så ofte som før. Jeg blir mer opptatt av at alt skal se så fint ut, passe inn liksom. Hva med en ny og mer fancy krukke? Det hadde vært noe! En som alle legger merke til og skryter av. Mens jeg legger planer og drømmer, blir bladene slappere, noen brune flekker kommer til syne og de nye skuddene krymper inn. Det bekymrer meg litt, men ikke egentlig. Lurer på hva årsaken kan være. Kanskje jeg skal kjøpe den nye krukka med en gang!? Hva med å tørke litt støv på bladene? Nei, det nytter ikke. Jeg må ydmykt ta stegene tilbake til begynnelsen, til utgangspunktet.
I skapelsesfortellingen leser vi at Gud skapte vannet og lyset. Før alt liv. De første månedene fikk planten stå i vinduskarmen. Den fikk daglig lys fra sola og jevnlig påfyll av vann. Derfor kom det stadig nye, friske skudd til og den ble større og kraftigere.
Hva skjer med Herrens menighet når den står i skyggen, når ikke Gud og Hans ord får nå inn? Når ikke Jesus får komme til med sin nåde og sitt evangelium, det levende vann? Resultatet blir til slutt åndelig tørke og i verste fall død. La det aldri få skje med noen av oss! ”Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.” Jak. 4, 8.
Det er det denne grønne planten i vinduskarmen minner meg om. Å bruke tid på Guds ord, leve nær ham og la hans lys få gjennomstråle meg. La dette være sentrum og hovedfokus i menigheten! Jo, det kan svi og gjøre vondt av og til, men det er bare av faderlig omsorg. ”Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” 1. Joh. 1, 7.
