Min store skrekk her i livet er å ende opp i et A4-liv. Leve lykkelig i min egen lille boble med ni-til-fire-jobb og sydenreise om sommerferien. Ikke at det er noe galt i noen av disse tingene, men jeg er så redd for å bli for opptatt av det som har med meg og mitt å gjøre. Mine tanker og følelser. Mine utfordringer i hverdagen. Mine planer for framtiden. Det er så altfor lett for oss egoistiske, materialistiske, bortskjemte velstandsmennesker å holde andres problemer på avstand. Vil ikke ta de inn over oss. Tror det er best slik. Vil ikke la noen komme for nær. Da blir vi så hjelpeløse. Risikerer å bli såret, skuffet, og ikke minst proppet med enda flere bekymringer. Eller er dette hele sannheten?
Jo, jeg føler meg hjelpeløs i møte med den kreftsyke tidligere narkomanen som ikke vet om hun overlever natta. Hvordan går det? Spørsmålet virker så meningsløst, særlig siden det er jeg som spør. Jeg, unge jente som går framtiden i møte med forventning og full av drømmer. Jeg har aldri sovet på gata, aldri tigget om mat, aldri manglet kjærlighet og omsorg, aldri hatt en alvorlig sykdom eller store smerter i kroppen. Det er jeg som spør denne dama hvordan det går med henne. Svaret sier seg selv. Jeg føler meg så hjelpeløs og samtidig så heldig.
Det er ikke lett å bli møtt med hyl og skrik når jeg gjør så godt jeg kan. Det blir ikke gjort på rette måten. Jeg er ny for henne. Derfor er alt galt. Derfor hyler hun. Derfor repeterer hun det samme om igjen og om igjen. Jeg blir såret og kanskje også skuffet. Føler at det er meg det er noe galt med. Men det er hun som har problemer. Det er synd på henne. Hun er født slik. Hvorfor? For å lære oss forholdsvis normale mennesker noe? Jeg har lært å være takknemlig. For alt jeg har fått. For den jeg er. Jeg har også lært å bli glad i henne. For den hun er. Hun kjenner meg nå. Smilet og latteren hennes følger meg hele dagen. Det er så godt å få glede noen.
Jeg er i Kenya. En fillete, skitten og henslengt liten gutt følger etter meg. Det lukter sterk lim og jeg merker han er ruset. Men han er sulten og spør etter brød. Jeg rusler inn på Supermarked og kjøper snop til kvelden. Det er så absurd. Så urettferdig. Hvorfor har jeg fått det så godt? Det er ikke noe jeg har fortjent eller valgt selv. Akkurat som med gategutten. Han ble født inn i den fattige verden, født av ei mor som ikke var i stand til å ta vare på gutten sin. Jeg får lyst til å gråte. Og ikke minst føler jeg trang til å hjelpe, men det er lite å gjøre. Brødet blir mest sannsynlig byttet mot det som kan få tankene bort fra den harde virkeligheten. Da slipper han den gnagende sultfølelsen. En stund.
Hun er tynn. Veldig tynn. Det er vanskelig å stelle henne fordi hele kroppen er vridd og hun ligger med store smerter. Hun har ingen kontroll lengre. Livet er i ferd med å ebbe ut. Hun kunne ha skreket, ropt og klaget. Det hadde vært forståelig. Men jeg hører aldri et vondt ord. Merker aldri at hun er misfornøyd. Tvert imot. Hun takker. Og takker. Og så sier hun noe jeg aldri kommer til å glemme: Jeg ber for dere alle. Hver dag. Tenk å bruke tida si i senga si på å be for de ansatte! Og jeg er sikker på at takken ikke bare går til oss, men den når høyere opp, til han som sitter på tronen. Til han som har betalt inngangsbilletten for henne til himmelen.
Jeg kunne ha nevnt mange eksempler som har brent seg fast til hukommelsen og som har gjort noe med meg. Små ukrainske barn leter etter matrester på søppelplassen. Fattige familier har ikke råd til varme i huset når den kalde vinteren i Russland står på som verst. En evangelist i Pokot sykler fire mil på de humpete afrikanske veiene for å komme hjem etter møtet. I mørket, uten gatelys og sykkellykt. En boliviansk familiefar selger små strikkede sokker i håp om familien skal bli mette denne dagen også. Ensomme eldre i mange norske hjem lengter etter døden. De føler seg bare som en byrde for familien og samfunnet. Tiggere er et vanlig syn i byene. Det er lett å gå forbi med fordømmelse i blikket og kanskje enda mer i tanken. Men bak tiggerfasaden finnes det mange ulike skjebner og de aller fleste drømmer om å bli fri.
Jo, jeg føler meg hjelpeløs i møte med den kreftsyke tidligere narkomanen som ikke vet om hun overlever natta. Hvordan går det? Spørsmålet virker så meningsløst, særlig siden det er jeg som spør. Jeg, unge jente som går framtiden i møte med forventning og full av drømmer. Jeg har aldri sovet på gata, aldri tigget om mat, aldri manglet kjærlighet og omsorg, aldri hatt en alvorlig sykdom eller store smerter i kroppen. Det er jeg som spør denne dama hvordan det går med henne. Svaret sier seg selv. Jeg føler meg så hjelpeløs og samtidig så heldig.
Det er ikke lett å bli møtt med hyl og skrik når jeg gjør så godt jeg kan. Det blir ikke gjort på rette måten. Jeg er ny for henne. Derfor er alt galt. Derfor hyler hun. Derfor repeterer hun det samme om igjen og om igjen. Jeg blir såret og kanskje også skuffet. Føler at det er meg det er noe galt med. Men det er hun som har problemer. Det er synd på henne. Hun er født slik. Hvorfor? For å lære oss forholdsvis normale mennesker noe? Jeg har lært å være takknemlig. For alt jeg har fått. For den jeg er. Jeg har også lært å bli glad i henne. For den hun er. Hun kjenner meg nå. Smilet og latteren hennes følger meg hele dagen. Det er så godt å få glede noen.
Jeg er i Kenya. En fillete, skitten og henslengt liten gutt følger etter meg. Det lukter sterk lim og jeg merker han er ruset. Men han er sulten og spør etter brød. Jeg rusler inn på Supermarked og kjøper snop til kvelden. Det er så absurd. Så urettferdig. Hvorfor har jeg fått det så godt? Det er ikke noe jeg har fortjent eller valgt selv. Akkurat som med gategutten. Han ble født inn i den fattige verden, født av ei mor som ikke var i stand til å ta vare på gutten sin. Jeg får lyst til å gråte. Og ikke minst føler jeg trang til å hjelpe, men det er lite å gjøre. Brødet blir mest sannsynlig byttet mot det som kan få tankene bort fra den harde virkeligheten. Da slipper han den gnagende sultfølelsen. En stund.
Hun er tynn. Veldig tynn. Det er vanskelig å stelle henne fordi hele kroppen er vridd og hun ligger med store smerter. Hun har ingen kontroll lengre. Livet er i ferd med å ebbe ut. Hun kunne ha skreket, ropt og klaget. Det hadde vært forståelig. Men jeg hører aldri et vondt ord. Merker aldri at hun er misfornøyd. Tvert imot. Hun takker. Og takker. Og så sier hun noe jeg aldri kommer til å glemme: Jeg ber for dere alle. Hver dag. Tenk å bruke tida si i senga si på å be for de ansatte! Og jeg er sikker på at takken ikke bare går til oss, men den når høyere opp, til han som sitter på tronen. Til han som har betalt inngangsbilletten for henne til himmelen.
Jeg kunne ha nevnt mange eksempler som har brent seg fast til hukommelsen og som har gjort noe med meg. Små ukrainske barn leter etter matrester på søppelplassen. Fattige familier har ikke råd til varme i huset når den kalde vinteren i Russland står på som verst. En evangelist i Pokot sykler fire mil på de humpete afrikanske veiene for å komme hjem etter møtet. I mørket, uten gatelys og sykkellykt. En boliviansk familiefar selger små strikkede sokker i håp om familien skal bli mette denne dagen også. Ensomme eldre i mange norske hjem lengter etter døden. De føler seg bare som en byrde for familien og samfunnet. Tiggere er et vanlig syn i byene. Det er lett å gå forbi med fordømmelse i blikket og kanskje enda mer i tanken. Men bak tiggerfasaden finnes det mange ulike skjebner og de aller fleste drømmer om å bli fri.
Hvorfor forteller jeg alt dette? For at du skal vite at det er noen som trenger deg. Ikke bare i den fattige verden, men rett rundt hjørnet i nabolaget. Nå er du ikke lenger lykkelig uvitende. Nå har du heller ingen unnskyldning. Ja, det kan være et offer, men du får så mye tilbake. Og så blir du så takknemlig. Husk alltid at den største gleden man kan ha, det er å gjøre andre glad. Det er en av mange sannheter, som aldri slår feil. Det kan i alle fall jeg skrive under på.
